Mange mennesker er vakre roseknopper på vei til å springe ut i all sin prakt
De er i alle aldre disse menneskene
De er så full av følelser
Ofte så skjøre og sårbare
De steller med sine sår
Ofte har de vært gjennom tøffe tak
De føler seg annerledes og alene
De ser ikke selv hvor vakre de er
De ser ikke selv hvordan kronbladene bretter seg ut ett etter ett
Hver gang de går gjennom ny lærdom
De kjenner på smerten, de gråter av fortvilelse
Og tårene gjør rosen enda vakrere
Enda mer fullkommen
Ofte er det andre som ser hvor vakre de er
De ser det ikke selv
Selv ser de bare tornene
De tror alle stikker seg på dem
De forstår ikke at tornene er viktige
For tornene er deres egne grenser
Grensene de må sette for seg selv, for ikke å bli såret
De er så sensitive disse vakre menneskene
De suger til seg andres lidelse
De omformer den til å bli kjærlighet
Alt dette ser de ikke selv
Men de sender det ut i sin aura
En vakker skinnende aura i de klareste farger
Healende rosa, rensende blå, kjærlighetens grønn og beroligende gul
Skinnende rene energier, til glede for alle de møter
Til glede for hele verden
Til glede for hver eneste sjel i hele verden
Deres energier når så langt, så langt
Langt lenger enn noen kan fatte og forstå
De er så inderlig vakre disse roseknoppene
Så inderlig vakre
Når du ser dem inn i øynene, ser du de stråler
Det er nesten så du blir blendet
De suger deg inn i noe du ikke helt vet hva det er
Noe du selv enda ikke har fått oppleve men som nå blir vist deg
Det er ren, skjær universell kjærlighet fra den vakreste kilden
Fra den guddommelige kilde av lys
Den også du kan lære å kjenne
Hvis du ønsker det
I dag
