De som leser en del av det jeg skriver, vet at jeg er opptatt av fokus.

Fokus på det jeg ønsker meg, fremfor det jeg ikke vil ha.

Ja, ikke det at jeg mestrer det hele tiden, men du verden hvor mye flinkere jeg er blitt.

Jeg tror på at jeg får det jeg fokuserer på, at jeg på et vis tiltrekker meg det.

Jeg øver så snart det dukker opp en anledning.

Ofte på små ting i hverdagen.

Noen ganger er jeg så modig at jeg sier det høyt.

Det er ikke alltid det kommer i den versjonen du tror.

Det gjør jo ikke noe, bare løsningen er hva du håpte på.

 

Jeg har en liten sånn historie fra en dag denne uken.

Vi er på Amadores, Gran Canaria på ferie.

En dag tok vi taxi til Arguiguin, for å møte venner.

Vi ble med dem tilbake til Patavalaca, der de bodde.

I det vi skulle hjem, oppstod en liten utfordring.

Det er veiarbeid så det går ikke busser fra Arguiguin til Patalavaca.

Bare andre veien, til Arguiguin.

På grunn av samme veistenging, er det ganske så umulig å få taxi også.

Her er det ikke bare å ringe og vips så står drosjen der.

Vi spurte på restauranten der vi spiste og hun lo oppgitt når vi spurte om hun kunne ringe.

Hun fortalte at det hadde hun prøvd mange ganger.

Ofte kom man ikke igjennom og fikk man bestilt, var det slett ikke ofte at drosjen kom.

Mens vi spiste, så hvordan drosjekøen ble lenger og lenger.

Av og til kom det en bil, men ikke nok til at køen ble kortere.

Jeg begynte å bli sliten og tenkte, sukk, hvordan skal dette gå.

Vi skulle innom Sparbutikken en tur først også.

Så sier jeg høyt at når jeg er klar for å dra hjem, er drosjekøen borte.

De andre ler av meg for det er utenkelig.

 

Det rare er at når jeg har sagt det, begynner ting å skje.

Men ikke slik vi forventer det.

Hun som serverte oss, går hjem og en ny begynner på vakt.

Vi venter på å få igjen penger så hun kommer bort.

Vi sukker litt og sier her blir det ikke enkelt å få taxi.

Hun spør hvor vi skal og vi svarer Amadores.

Da sier hun at hun har sin mor på besøk fra Danmark.

Hun er dårlig til beins og klarer ikke stå i kø lenge.

Hun tar bussen som går andre veien, til Arguiguin.

Når hun går på bussen, sier hun at hun skal til Amadores.

Da trenger hun ikke å betale,  for bussen må ta henne med.

Ja, ikke fordi, vi skulle jo gjerne betalt.

Så går hun av på Arguiguin og tar bussen til Amadores derfra.

Der fikk vi løsningen servert.

Vi handlet, ventet 2 minutt på bussen, skranglet oss gjennom svingene til Arguiguin.

Der ventet vi 5 minutt og tok så bussen til Amadores.

Jeg fikk ønsket mitt oppfylt.

Drosjekøen ble borte for vi kjørte fra den med bussen.

Og jeg synes det er så morsomt.

I dag