Royal Caribbean cruiseline er jo veldig innovativ når de bygger skip. Det skal være nyvinnende og spektakulært.
The North Star er en sånn greie. Den tar deg neste 100 meter opp i været og i og med at man allerede er høyt oppe fra før når man er på øverste dekk, kommer man da enda høyere. Har man høydeskrekk eller klaustrofi, bør man ikke opp hit.
Jeg tar ferie fra fobiene mine denne gang og endrer Nordstjernen. Vi er i Villefranche 10. juli 2015
Første gang vi ser Anthem of the Seas, ligger North Star fredellig og slapper av
Da gjør den seg klar for oppstigning.
Det er ikke så mange minutter man er der oppe
Vi står i kø og venter på tur. Det er varmt og dronningen må hente vann, vann er viktig på sånne dager
Mens hun venter, kan hun ta noen bilder
Det er ganske så overbefolket ved svømmebassenget. 500 passasjerer mer enn det som er vanlig. Det vises på et lite område. Det var altfor kaotisk der, så vi fant oss en fredeligere plass.
Da er vi kommet inn. Det er god plass her, men veldig varmt for aircondition hadde vært ute av funksjon en stund. Men heldigvis kom den i gang igjen. Vi stiger til værs
Blir ikke så fine bilder gjennom vinduene for det blir jo reflekser
Villefranche
Nå ser vi mer av den Franske riviera, men jeg hadde jo innbilt meg at vi skulle se enda mer. Her ser vi ned på det innedørs bassenget. Jeg ble skuffet over at det ikke var aldersgrense her lenger. Før hadde det vært 16 års grense men nå var det tillatt for alle.
Og langt der nede,ser vi solsengene våre. Fint plassert i skyggen
Da kan vi se opp på de som er der oppe på neste tur.
Her kan den som vil få bli med opp på en liten prøvetur
Dette bildet lurte seg med på opplastingen uten at jeg hadde planlagt det, men kanskje passer det nettopp her?
Vi skriver 10.juli 2015 og fra frokostbordet i dag ser vi rett på den Franske Riviera. Vi er like til høyre for Nice, nemlig den lile byen Villefranche. Her har vi vært noen ganger før og her er utallige muligheter til utflukter. Monaco, Cannes og mange andre flotte steder.
Vi derimot, skal ingen plass i dag. Vi skal bare ta oss en tur i land, finne oss en kafe og se på livet.
Slett ikke noe dårlig utsikt når man spiser frokost.
30 grader, det er slett ikke verst og jeg har nok jukset litt, for dette er ikke om morgenen, men om ettermiddagen og hvordan ser jeg det skal tro? Jo, for det er ettermiddagens program som står under, fra klokken 6 pm 🙂
Disse tavlene var touchskjermer. Her kunne du finne alt du hadde behov for av informasjon. Når man er ute på havet står det vindstyrke og hvor dypt det er ned, blant annet. Man kan se på kartet hvor man er og hvor man skal og hvor langt man har seilt og hvor langt man har igjen. Man kan og se hvor alle Rccl sine skip er plassert, hvilke havner de er i for øyeblikket. I tillegg til kveldens aktiviteter, osv
Da er vi på vei i land. Det ble litt ventetid på oss for å komme i tenderen for “alle” kom på en gang så det ble litt kø. Men det gikk ikke lenge før de satte inn flere tendere og tok unna køen. I Villefranche leier de båter til å ta folk i land og disse tar mellom 100 og 200 passasjerer så da går det unna. Det er en velsmurt maskineri.
I tillegg satte de inn noen livbåter for å få folk i land fortest mulig. Vi liker jo ikke å vente.
Hva gjorde vi, jo vi gikk 300 meter, kjøpte kaffe og cola til dronningen og noe mer forfriskende til herren. 1 øl, 2 bittesmå flasker cola og en kaffe, 25 euro pluss tips siden vi brukte Wifi 🙂 5,5 euro for 2 dl cola 🙂 Så jeg drakk cola for 100 kroner på et par slurker 🙂 Med andre ord, skal du på en billig ferie, ikke dra til den franske riviera, men nå skal det nok sies at de har noen få bord ved sjøkanten og det koster jo, beliggenheten.
Hjem, hjem , kjære hjem
Hjemlengselen ble stor og vi tuslet oss tilbake, men vi var ikke helt ferdig med Villefranche. Vi skulle snart se den fra en annen vinkel, nemlig fra luften. Det får vi ta i neste innlegg. Men før vi går opp i luften, roer vi ned i skyggen en stund. Mmmmmm, nydelig ja.
Biblioteket mitt på lugaren på Anthem of the Seas.Nå må det sies at ikke alle fikk plass her så jeg hadde en liten stabel i tilegg 🙂 Det er jo bøker både til meg og romkameraten og noen ble også med hjem igjen, for jeg fikk ikke lest så mange. Men må ha litt å velge i 🙂
Jeg leste først Den ene pluss en av Jojo Moyes. Jeg hadde den første, Et helt halvt år, på e-bok men hadde ikke lest den når jeg begynte på denne. Jeg likte denne svært godt. Mye tankevekkende men samtidig en feelgood roman, som er fin å ha med på ferie.
Alle bilder og tekster under bildene er hentet fra www.bokklubben.no
Livet til Jess er virkelig kaotisk: Med to jobber, to barn og en stinkende hund forsøker hun å gjøre det beste ut av hverdagen. Plutselig får datteren hennes en fantastisk mulighet av den sorten som bare kommer en gang i livet, men hva hjelper vel det når Jess slett ikke har råd til å gripe den?
Inn i livet deres kommer den kjekke Ed Nicholls – en mann som tilsynelatende har alt: Ed er rik, vellykket og i Jess’ øyne ekstremt arrogant. På overflaten lever de to vidt forskjellige liv, men Ed vet utmerket godt hva det vil si å være alene med tøffe utfordringer. Han har tid og lyst til å hjelpe Jess, men kan han det, når hans eget liv nylig ble snudd på hodet og han selv går en høyst usikker fremtid i møte?
Deretter tok jeg fatt på Så lenge det er stjerner på himmelen. Jeg elsket denne boken. Jeg liker feelgoodromaner men denne hadde noe mer, nemlig og historien om noe som virkelig har skjedd. Ikke visste jeg at muslimene gjemte jøder og hjalp mange av dem ut av Frankrike under den 2.verdens krig. En nydelig historie om samarbeid og kjærlighet og livet i seg selv. Anbefales på det aller varmeste.
I en alder av trettiseks år er Hope McKenna-Smith ikke ukjent med dårlige nyheter. Moren er død av kreft, mannen forlot henne for en tjuetoåring, og bankkontoen er nesten tom. Drømmen om å bli advokat er for lengst lagt død, og hun driver et familiebakeri på konkursens rand i Cape Cod samtidig som hun oppdrar et urolig barn på terskelen til tenårene. Nå er også Hopes elskede, franskfødte bestemor, Mamie, som har forbløffet Cape Cod med sine fantastiske kaker i mer enn femti år, i ferd med å forsvinne inn i Alzheimerståken. Men i et sjeldent øyeblikk av klarhet innser Mamie at med mindre hun forteller Hope om sin fortid, så vil hemmelighetene hun har båret i så mange år være tapt for alltid. Dermed avslører hun noen få, mystiske fliker av en tragisk historie i Paris, og sender Hope avgårde til Frankrike i håp om å avdekke en sytti år gammel gåte. Hopes følelsesmessige oppdagelsesferd fører henne gjennom bakeriene i Paris og tre religiøse tradisjoner, alle ledet av Mamies eventyrfortellinger og hjemstedets sødmefylte smaker. Etter hvert som Hope setter sammen puslespillbrikkene i sin egen familiehistorie, oppdager hun grufulle Holocaust-fortellinger kombinert med mektige vitnesbyrd om familiens vilje til å overleve i en verden som har gått fra forstanden. Og for å gjenforene to elskere som er blitt revet fra hverandre av terroren, er det eneste hun trenger en anelse mot og troen på at Gud eksisterer overalt, selv i en kake
Deretter leste jeg Linfruen av Julia Frank og kan bare si at jeg kunne ikke fordra den. For det første følte jeg meg grundig lurt, da det slett ikke handlet om dne lille gutten som ble satt igjen på en jernbanestasjon, slik det ser ut som om boken skal handle om. Handlingen er lagt til morens liv og gutten kommer først inn i boken i de siste kapitlene og spiller en veldig liten rolle i boken. Følte meg rett og slett snytt og føler at boken er så dårlig at de må lokke med en mer spennende histore for å få follk til å kjøpe boken. Jeg synes boken var helt grusomt kjedelig og teit tvers igjennom. Så denne boken fører slett ikke til lange samtaler hos meg annet enn at jeg stønnet meg av kjedsomhet gjennom hele boken. Men smaken er jo forskjellig når det gjelder bøker for denne kjøpte jeg for den ble anbefalt. For meg var det en oppdiktet bok og med det mener jeg en bok der man ikke føler det man skriver om, man skriver ikke fra hjertet slik jeg liker det.
1945. En liten jernbanestasjon et eller annet sted i Vorpommern. Helene har fått sin syv år gamle sønn trygt gjennom de vanskelige krigsårene. Nå, som alt er overstått, alt virker mulig, etterlater hun ham alene på perrongen og vender aldri tilbake. Linfruen er en stor og bevegende familieroman. Med to verdenskriger som bakgrunn forener den det historiske og det personlige i fortellingen om en kvinne som forlater sin sønn uten å finne seg selv. Julia Franck forteller om et kvinneliv i en dramatisk tid, og skaper en stor familieroman og et gripende tidsepos. Linfruen ble tildelt Deutscher Buchpreis i 2007 med blant annet denne begrunnelsen: «Overbeviser med inntrengende språk, fortellerkraft og psykologisk innsikt. En roman som vil føre til lange samtaler.»
Jeg likte Syersken fra Madrid av Maria Dueñas veldig godt og gledet meg derfor til den neste boken hennes , Lengslenes Labyrint. Den var nok ikke like god, på langt nær, men samtidig var den grei nok. Det ble mye litteraturprat om for meg ukjente spanske forfattere, men likevel likte jeg boken, jeg gjorde det.
Nok en gang skriver María Dueñas en bredt anlagt roman, der kjærlighet og mot blir satt på prøve, der tilfeldigheter i livet skal vise seg å bli avgjørende, og der historien trer frem som ualminnelig levende. Svik, flukt og nye begynnelser «Jeg må dra herfra og jeg trenger din hjelp. Jeg vet ikke hvor hen, og for meg kan det være det samme. Til et sted der jeg ikke kjenner noen, og der ingen kjenner meg.» Når livet begynner å rakne for Blanca Perea, går det opp for henne at hun må forlate Madrid, forlate den svikefulle ektemannen og stenge kontoret sitt, der hun har tilbrakt de siste årene blant reoler nedlesset av bøker. Ni dager senere lander Blanca alene og rådvill på flyplassen i San Fransisco. Ikke siden hun var en ung og ulykkelig mor, har livet blitt snudd på hodet som nå. Det eneste klare hun har for seg, er at hun skal tilbringe de kommende månedene på et avsidesliggende universitet ved Californias kyst ? til å organisere etterlatenskapene etter den avdøde professor Andrés Fontana. Men for å løse professorens mysterium må Blanca konfrontere alt det hun rømte fra i Madrid, og mange av sine mest skjebnesvangre valg tidligere i livet.
Deretter kommer en ny favoritt. Nok en gang leser jeg bok nummer to før jeg leser den første. Dette er kosebok for meg i ferien, elsket hver side av den. Det å følge hjertet og la seg lede, er jo noe jeg er opptatt av. Samtidig forteller boken oss hvor forskjellig vi mennesker er og hvordan vi handler ut fra det, ikke bestandig i forståelse for hverandre, men likevel må vi godta at sånn er det. Jeg har bestilt den første boken av Beth Hoffmann, CeeCee Honeycutts reddende engler og gleder meg til den. Den skal få være med i sekken når jeg drar til England om 14 dager. Jeg kom over et tilbud på Cdon.com hvor de solgte to pocket for *99,- og da ble det jo et lass igjen. Det er nok sånn at det øker mer i bokhyllen enn det minker, men det er nå en av mine laster, og en god en som jeg koser meg med. Når jeg skal på ferie er det bøkene jeg pakker først. Da går jeg gjennom stablene, holder i dem, kjenner hvordan de kjennes ut, og så velger hvem som skal få være med. Som regel har jeg med for mange for jeg elsker å kunne velge hvem jeg skal begynne på. Det er samme følelse som de som syr eller strikker eller maler, når de kjenner det prikker i fingrene når man ser garnnøstene, eller malingen eller stoffene. Det ligger en forventning og glede i det å kunne velge og spenningen i hva som venter en. Det rett og slett beriker livet mitt 🙂
Bittersøt og sjarmerende sørstatsroman fra Beth Hoffman, forfatteren av CeeCee Honeycutts reddende engler. Da Teddi Overman snubler over en skakk og forlatt stol i veikanten i Kentucky, finner hun samtidig sitt livs store lidenskap. Ved hjelp av malerpensler, sandpapir og mye kjærlighet lærer hun å forvandle utslitte møbler til de flotteste antikviteter, og flytter til Charleston for å åpne antikvitetsbutikk. Det å puste liv i andre menneskers skrap gir Teddi mening i livet, men det kan ikke ta bort usikkerheten som har fulgt henne siden lillebroren Josh forsvant. Da hun får signaler om at Josh ennå er i live, drar hun hjem til Kentucky for å se etter ham. Det er en reise som kan forsone Teddi med hennes istykkerrevne familie – og hjelpe henne med å finne seg selv. Med Antikvitetshandleren i Charleston har Beth Hoffman skrevet en hjerteskjærende fortelling om det å bli voksen, og samtidig en varm og atmosfærisk kjærlighetshistorie fra Sørstatene i USA. Det er en bok som hyller storslått natur, eksentriske venninner og de tilsynelatende uviktige gjenstandene som iblant kan bety så uendelig mye.
Etter at jeg kom hjem fra ferie, leste jeg Soloppgang av Victoria Hishoff. Jeg har lest Øya, en favorittbok for mange, også meg. Jeg har og lest Hjemkomsten som jeg likte ganske godt. Jeg har til gode enda å lese Tråden men den står på leselisten. Nå ble det altså Soloppgang først. Boken var bra den, det er en viktig historie å fortelle, men samtidig klarte jeg ikke helt å bli grepet i hjertet av personene. De ble litt upersonlige for meg på et vis selv om historien var bra. Da likte jeg nesten bedre en vannmelon, en fisk og en bibel av Christi Lefteri som og har lagt handlingen til Kypros under invasjonen av tyrkerne. Selve historien om Kypros er interessant for det er så nært. Vi drar dit og ferierer utten tanke for alt hva de har vært igjennom for bare noen tiår tilbake.
En gripende roman fra forfatteren av bestselgerne Øya og Tråden. Sommeren 1972. Famagusta på Kypros er en av Middelhavets mest ettertraktede feriebyer – byen gløder av suksess og fremgang. Et ambisiøst par er i ferd med å åpne øyas mest spektakulære hotell, hvor tyrkisk- og gresk-kyprioter jobber side om side. De to nabofamiliene Georgiou og Özkan har flyttet til Famagusta for å komme unna all den politiske uroen og volden andre steder på øya. Men under Famagustas glamorøse glasur, er spenningen økende. Et gresk militærkupp setter øya på hodet, og Kypros står overfor en katastrofal konflikt. Tyrkia invaderer øya for å beskytte den tyrkisk-kypriotiske befolkningen, og Famagusta blir beleiret. 40 000 mennesker rasker med sine mest dyrebare eiendeler og flykter i panikk fra de fremrykkende militærstyrkene. Kun to familier blir igjen i den forlatte byen. Dette er deres historie.
Jeg avsluttet juli måned med å lese Debutromanen av Jojo Moyes, Et helt halvt år og jeg forstår jo hvorfor den ble så populær. Den har jo alt hva en pageturner skal ha. Igjen dette med å forstå hvor forskjellig vi mennesker er og hvordan vi påvirker hverandre, og kanskje ikke slik vi håper og tror at vi skal gjøre. Også leksen om hvem som er lærer og hvem som er elev, noe vi aldre vet når vi møter våre medmennesker. Samtidig er det jo den høyaktuelle debatten om aktiv dødshjelp som blir mer og mer aktuell i dagens samfunn. Ja, definitvt en bok for alle å lese og gjøre seg opp egne tanker og meninger om. Jeg gleder meg til å lese oppfølgeren og tror jeg må gå inn på bibliotekets e-bok utlån og se om det er lang venteliste. Den kommer på norsk 24.september.
Lou Clark vet en god del. Hun vet hvor mange skritt det er fra bussholdeplassen og hjem. Hun vet at hun liker jobben sin på kafeen The Buttered Bun, og hun vet at hun kanskje ikke elsker kjæresten sin, Patrick. Det Lou ikke vet, er at hun snart kommer til å miste jobben, eller at hun er avhengig av å vite hva som venter rundt neste sving, for ikke å gå fra forstanden.
Will Traynor vet at motorsykkelulykken tok fra ham viljen til å leve. Han vet at alt føles veldig smått og meningsløst, og han vet nøyaktig hvordan han skal få slutt på det. Det Will ikke vet, er at det er like før Lou stormer inn i livet hans som et levende fyrverkeri.
Og ingen av dem vet at de kommer til å forandre hverandre for alltid.
Vi bruker å tilbringe de dagene i solen eller i skyggen, med en bok. Total avslapping.
Men du verden det er mye aktiviteter ombord. De har et område ombord som heter Seaflex. Der er det masse folk i aktivitet hele dagen.
Det er jo dette som er sjødag for meg, avslapping og nytelse
Her er biblioteket mitt denne gangen, ble nok ikke lest alle nei, men jeg liker å ha noen å velge blant, og så er det jo både til meg og romkameraten min.
Barneparkering for alle aldre. Masse aktiviteter for barna, men på engelsk. Foreldre ingen adgang.
Den store hallen de kaller Seaflex er mye brukt. Her er det sirkusskole for ungdommer
De brukte banen til radiobiler
Men jeg var her
Det var timeplan over hva som foregikk. Det var alle typer ballspill, både fotball, wolleyball og basket. Det var litt kjekt å se for her var det mennesker i alle aldre og alle nasjonaliteter som lekte seg sammen.
Og det var rulleskøyter man fikk låne.
Men jeg var nok heller her og tok meg en matbit i Windjammer, buffeten. Her var det alt du kunne tenke deg av mat, pasta, pizza, taco, burger, stor salatbar, eller ferdige salater og sandwicher du kunne varme. Det var amerkansk mat, latinamerikansk,meksikansk,asiatisk, både kinesisk og indisk. De lagde lomper til deg med fyll i mens du ventet eller du kunne plukke ingredienser til pastaretter. Det var supper og masse frukt og for ikke å snakke om kaker og desserter.
Den brownisen der spiste jeg flere av, den var ganske god. Ellers ser kakene bedre ut enn de smaker.
En annnen nyoppfinning på Anthem er roboten som blander drinker. Det var egentlig litt tøft. Du får en ipad, der du logger deg inn og ser på menu og så trykker du order og du kommer i køen.
Nå var det ikke kø når vi bestilte og dronningen kan derfor fotografere husbondens Bombay Sapphire bestilling
Hele tiden stod det hvor den var i prossessen
Her kommer den. Den slo drinken i glasset og du la kortet ditt på og den kom seilende til deg.
Da var det min tur, og som dere ser er jeg nummer en i køen.
Her har den i isbiter
Apple blast, lagd uten menneskehender
I dag var vi tilbake på Silk, den asiatiske. Viatnamesiske tacos, de var gode
Lammeskank tandoori, eller ett eller annet sånt, godt var det
Åh nei da, den ble sikkert ikke glemt denne kvelden heller. namm
Det var to kafeer som var åpen stort sett hele natten i tillegg til roomservice. Det var en pizzeria og det var en kafe med sandwicher og kaker Sorrentos og Cafe Promenade. Roomservice var gratis unntatt mellom midnatt og klokken 6 om morgen, da måtte du betale 5 dollar. Jeg sovnet lenge før midnatt så det var ikke noe problem.
For de som vil lese mer om RCCL sine skip, både om Anthem og den nye Harmony, som er enda større, Oasisklassen
Området rundt Malaga er bare nydelig. Minner meg litt om Toscana med sine åser. Masse drivhus og frukttrær. Mange av bildene er tatt ut av bussvinduet så det forringer kvaliteten på de, men synes de ble ok likevel.
Forrige gang vi var i Malaga, dro vi på tur til Marbella og Puerto Banus.
Denne gangen startet vi turen med å kjøre buss til Balcon de Europa. Der var det fint. Der ville jeg hatt hus. Jeg spurte guiden hva et hus kostet der men hun var på ville veier, for hun sa at det kostet sikkert 200 tusen euro, men det er helt sikkert minst det doble. Vi hadde en guide som egentlig ikke visste noe som helst om noe. Jeg tror hun gjettet på det meste. Så denne turen ruslet vi mest for oss selv uten å bry oss med henne.
En dag på stranden hadde ikke vært å forakte. Det tar jeg neste gang jeg kommer til Malaga, nydelige strender
Her kunne jo huset mitt vært. Balcon de Europe
Ja, det var ikke navnet på denne balkongen men på stedet 🙂
Han her hadde fått solstikk og stivnet som trollene. Tror han hadde stått der noen år.
Tenk å kunne hatt hus her da.
Dronningen har fått Cava
Så er vi klar for grottene. Mye finere lys, denne dagen
Vannakvedukten som er bygd her, er for å lede vannet over dalen.
Det var frukttrær og drivhus overalt
Det ble et par timer her i dag også.
Hvorfor bilde av salt og pepper. Jo bare for å fortelle at jeg har testet disse og da det kom veldig lite pepper, tenkte jeg at det kanskje var en sånn kvern, så jeg skrudde litt i bunnen av den. Det var visst ikke en kvern. Jeg spiste ikke opp den biten av kyllingen som hadde 100 gr pepper i en stor haug på ene siden.
Chic het restauranten i kveld. God mat der også. Favoritt nummer to.
Carpaccio, noe jeg synes er veldig godt.
Onioncruisted chicken
Og en himmelsk god sjokoladekake
Fikk nok plass til både en og to sånne når det lei litt på kvelden, denne kvelden også
Morgendagens avis, leveres på sengekanten hver kveld. Her står alle aktiviteter som foregår dagen etter.
