Feelgood er en sjanger som selger bra. Jeg ser også på anmeldelsene mine at svært mange liker denne typen bøker, lett underholdning.
Det er viktig at folk leser, hva de leser er helt opp til hver enkelt. Seriebøkene er jo også veldig populære selv om de nok er de dyreste bøkene man får i handelen. Noen få sider for 90 kr, det blir dyrt før man er ferdig med serien. Bibliotekene har ofte en del serier til utlån, det er fint.
Hvis man liker lett underholdning kan man ofte finne feelgood bøker på salg hos bokhandlere og i andre butikker og kiosker.
Den jeg har lest denne gangen heter Alt vi vil beholde. En helt grei bok om Aimee som skal gifte seg men på bryllupsdagen blir det begravelse av brudgommen istedetfor, for James, som hun skal gifte seg med, har forulykket i en båtulykke. Hun har derimot ikke fått se den døde kroppen, som i boken blir omtalt som liket, noe jeg reagerer på, for hvem kaller vel den døde kroppen til sin kjære for liket.
Men slik starter dog boken og Aimee må finne fotfestet igjen så hun starter sin egen restaurant. Dette bruker da forfatteren 200 sider på før Aimee begynner for alvor å fundere på om James er død eller levende. Det blir en uventet slutt, tror ikke noen vil gjette seg til den slutten.
Men at det er en bok jeg vil huske, nei, desverre, den ble noget kjedelig for meg. Helt grei for lett underholdning, men den er nr 1 på kindle, så det er nok mange som liker den.
Boken er sponset av Bastion og bilde og tekst er hentet fra deres side som du finner her: http://bastion.no/
Kokken Aimee har oppskriften på det perfekte liv: hun skal gifte seg med sin barndomskjæreste, James, og kjøpe foreldrenes restaurant. Men livet tar raskt en forferdelig vending når James sporløst forsvinner i en båtulykke.
Mens Aimee kjemper for å gjenvinne livet sitt, dykker hun dypere ned i James dramatiske forsvinning. Det hun oppdager er et hav av hemmeligheter. Og like under overflaten er en sannhet som kan sette Aimee fri ? eller knuse henne for alltid ?
Kerry Lonsdale har skrevet en medrivende historie full av uventede vendinger, om kjærlighet, tap og ikke minst, det vi er villige til å gjøre for å beskytte oss selv.
Da anbefaler jeg heller Her, nå, alltid av Catherine Isaac
Den er skrevet av Marias mor, Christine Otterstad, i samarbeid med Maria.
Dette er ikke bare en bok for ungdom og foreldre, men for oss alle.
Det er en av de alle beste bøkene jeg har lest om selvutvikling og det å jobbe mentalt.
Og hva er det som gjør at jeg synes den er veldig bra.
Jeg trodde jeg skulle lese en bok der Otterstad forklarte alt hun gjorde for å hjelpe datteren, men det jeg ikke forutså, som grep meg mest, var hvor ærlig og oppriktig moren forteller om alle feil hun gjorde i forhold til Maria og hennes angst og at hun føler seg medskyldig i at Maria ble så syk som hun gjorde. For en som livnærer seg som coach og fortelle dette, står det all respekt av og er kanskje det mest lærerike i boken.
Maria har hatt angst siden hun var baby. Hun gråt mye og var mye redd. Allerede fra 4- års alderen søkte foreldrene profesjonell hjelp til datteren. I det Maria skulle begynne på skolen ble situasjonen mye verre og det toppet seg med depresjon i åttende klasse, men sakte men sikkert jobber Maria seg ut av angsten.
Vi får følge historien til Maria fra hun var liten til hun nå er en vakker, flott, sterk kvinne som sitter rolig på Frokost-tv og forteller sin historie.
Jeg må innrømme at det rant tårer både over en liten betydningsfull pusekatt og ved både oppturer og nedturen.
Tenk hvilken forskjell denne unge kvinnen kan gjøre for alle de som sliter med angst og depresjon og det er i dagens samfunn veldig, veldig mange. Jeg føler meg ofte hjelpesløs når de henvender seg til meg for hjelp og jeg ikke stort kan gjøre. Jeg er jo ikke fagutdannet, så jeg må være forsiktig med hva jeg sier til dem. Og desverre så er det også mange behandlere ute der som ikke er til hjelp, men heller ødelegger mer, så det er om å gjøre å lete til de finner den som kan hjelpe.
Hører dere det.
Gi ikke opp. Let til dere finner den ene, den som ser dere og kan være til hjelp.
Men dette er også en bok til selvhjelp og det er mange fine øvelser i boken som er lette å gjennomføre. Prøv ikke alle på en gang, men innfør en av gangen, så det ikke blir overveldende.Finn det som føles enklest og start derfra. Og som Maria også sier, så på de tyngste dagene klarer man kanskje ikke å jobbe mentalt, men man må bruke de dagene som er god, for da vokser grunnmuren seg sterkere og de tyngste dagene kan bli kortere og mildere.
Øvelsen med ballongene var veldig fin.
Sitat:
Kjøp en pose ballonger. Si til deg selv at ballongene er tankene dine. En ballong inneholder urettferdig kritikk som du fikk på jobben i går. En annen inneholder bekymringer for barna dine. En tredje inneholder ros du fikk på foreldremøte. Alle ballongene inneholder hver sine hverdagslige gleder og bekymringer. Skriv gjerne på ballongene hva de innholder med et ord som beskriver innholdet.
Ta opp ballongen med ros og blås helt til ballongen er hard av luft. Blås opp enda en ballong som inneholder en annen god tanke. De ballongene som inneholder negative ting, lar du ligge. Du kan gjerne snu ryggen til dem mens du konsentrerer deg om de store ballongene fulle av luft.
Tanker og følelser er i utgangspunktet uten substans. Det er kun når du gir dem mening at de får fom og farge. En oppbllåst ballong tar stor plass. Det samme gjør en tanke du bruker mye tid på. Hva er da best? Å bruke mest tid på positive tanker eller på negative. Hvilke tanker bør få størst plass i livet ditt?
Det er mange sånne fine øvelser i boken. Det å visualisere ting, gjør det enklere for hjernen vår å ta inn ting. Det er derfor ofte jeg får bilder når jeg skriver. Det er som om hjernen vår lettere jobber med bilder enn ord.
Visualisering er et viktig tema. Det bruker jeg mye. Jeg fokuserer på det jeg ønsker meg, fremfor det jeg ikke vil ha. Det fungerer som en magnet som gjør at jeg tiltrekker meg mer av det som er positivt.
Jeg liker også dette Otterstad snakker om med å behandle følelser som gjester som kommer innom. De kommer på besøk men man kan velge hvordan man skal behandle dem. Skal de få flytte inn eller får de kun et kort besøk.
Bildet har jeg lånt fra Christine Otterstads facebookside. Boken er sponset av CappelenDamm
Maria og Christine på frokost-tv, ser du hvis du åpner linken under her
Ofte når jeg skriver, kommer det flere innlegg med samme tema.
Helt uten at jeg har planlagt det, legger det seg til rette.
Her kommer derfor et eksempel på nettopp dette, med ringvirkninger av våre handlinger..
Jeg har samtaler med mange på Facebook, På Lillasjel
Fine møter med fremmede mennesker, som med ett ikke er så fremmed lenger.
Noen får man bedre kontakt med enn andre.
En av dem følte hun skulle anbefale meg en bok av Christine Otterstad.
Her er meldingen jeg sendte henne:
Jeg er så glad du tipset meg om den boken. Den er jo nettopp utgitt 😊 jeg gikk inn på siden til Otterstad, jeg brukte å dele litt fra henne, men så har jeg glemt henne. Når jeg nå gikk inn dit, og så boken, fikk jeg frysninger, så føler dette er så riktig.
Når du gjør sånne ting som å sende meg det bildet, det er å følge hjertet. Hvis du gjør det, lytter du innover og det er hemmeligheten til å få det bedre på alle vis.
Jeg skal lese den og anmelde den og hvis den er som jeg håper, skal jeg fortelle historien om hvordan jeg fikk vite om den, at noen sendte meg bilde av den, fordi det føltes riktig. For i den lille handlingen, ligger hemmeligheten med å lytte og hvilke ringvirkninger det får . Du lytter, du handler, jeg plukker opp, handler videre, andre påvirkes. Det er som en ring som blir større og større 😊
Etterpå spurte jeg CappelenDamm om de kunne sponse boken. Det ville de gjerne og et par dager senere lå den i postkassa mi.
Deretter googlet jeg litt og fant dette innlegget fra frokost TV på tv2. Her forteller Maria selv om den vonde tiden.
Nå har jeg lest boken og tørket mange tårer og er klar for å skrive anmeldelse.
Kort fortalt er dette en veldig bra bok. Jeg trodde jeg skulle lese en bok der moren, Christine brukte alle sine metoder som coach på datteren. Noe hun også gjorde, men det jeg ikke var forberedt på var hvor ærlig og nakent Otterstad forteller om alle feilene hun gjorde i forhold til Maria og hennes angst.
Boken anbefales veldig, veldig sterkt for alle som har med mennesker å gjøre, både yrkesmessig men også i frivillige organisasjoner og som medmenneske.
For dette innlegget handler om det å være den ene. Den som ser og den som hjelper. Dette å se hverandre er så viktig. Også ukens tema at du handler fordi hver enkelt handling kan skape ringvirkninger for så mange.
Et innlegg jeg skrev en tid tilbake om dette å være den ene.
Det innlegget ble også skrevet fordi jeg ble anbefalt en bok som gjorde meg så oppmerksom på dette med at vi alle trenger denne ene.
Det har jeg nemlig opplevd selv også, dette å møte den ene som tror deg. Det gir deg mot og styrke til å finne flere som tror på deg og vil hjelpe deg.
Boken er anmeldt her og heter Da jeg var usynlig av Martin Pisterius.
Denne boken er en bok alle bør lese. De trodde han var hjernedød i 12 år men han skjønte alt de sa. Enda en bok om hvordan barn og voksne kan bli behandlet på institusjon. Men også all ære til de som gjør jobben sin på en god måte. Det falt både en og to tårer når jeg leste denne boken.
Denne boken var også en inspirasjon når jeg skrev dette blogginnlegget:
Maja Lundes bok Bienes historie er blitt veldig populær og er solgt til mange land. Nå er hun ute med bok nummer to, Blå, i det hun selv kaller klimakvarteten. Denne gang er temaet vann. Hun er allerede godt i gang med nummer tre og i den forbindelse var hun på Svalbard for å gjøre research.
Jeg likte Bienes historie godt, selv om noe av handlingen var frem i tid
Handlingen i blå er delt mellom 2017 og 2041. Historien fengslet meg, den gjorde det. Jeg ble oppslukt i den og Maja Lunde skriver godt, hun skriver på et vis så jeg drives fremover. Sånn at jeg må lese litt mer og litt mer. Den er lettlest, god å lese for min hjerne ihvertfall. Men……….så er det jeg da og min logiske hjerne.
Når jeg leste bak på Blå og så at en del av handlingen ble lagt fremover i tid, ja da falt litt begeistringen, for jeg kan egentlig ikke fordra fremtidsvisjoner. Grunnen til at jeg er så imot fremtidsvisjoner er fordi jeg husker godt alle spådommene om hvordan vi kom til å leve når vi passerte år 2000. Vi skulle visst gå i romdrakter og spise piller fremfor mat. Vel nå er 2000 års skiftet langt unna og ikke så mye er endret.
Men tilbake til Blå så tok jeg fatt, selv om jeg kjente skepsisen sige inn.
Det handler om tørke i Frankrike og Spania i 2041, der de er uten vann. Men jeg har sett Catalinaflyene fly over Middelhavslandene og slukke skogbranner og tenker at vann kan flys inn fra andre steder i verden i dag og da må det ihvertfall kunne gjøres det i 2041, både vann, mat og medisiner. David og hans datter, Lou, er i en flyktningeleir, men det finnes hus og gårder overalt rundt, der mennesker har flyktet fra.
I min hjerne, ville disse husene blitt ransaket på et tidligere tidspunkt og folk ville flyttet inn og sovet i senger, fremfor en leir. Og når Røde Kors kommer med nytt personell og de forlater leiren, hvorfor kan da ikke de som holder til i leiren, gjøre det samme. Hovedpersonen finner en båt, båten som Signe på snart 70 år, kom med i 2017. Den planlegger de å seile nedover kanalen med, når regnet kommer. Men igjen slår logikken min til. De har ikke startet båten, det er 24 år siden den var brukt. Og hva med alle slusene nedover kanalen, er de intakt og kan opereres etter så mange år. Kunne vi ikke få fulgt ferden deres nettopp i denne fasen. Men sånn er jeg som leser, jeg kan ikke for det. jeg synes at Lunde kunne brukt litt mer tid på akkurat denne biten, men heldigvis er det vel ikke alle som er så pirkete som meg.
For alt i alt, likte jeg boken godt, dog ikke like godt som Bienes histroe men Maja Lunde er en flink forfatter som jeg definitivt kommer til å følge.
Jeg anbefaler derfor Blå også til alle leseglede, stor fortellerkunst.
Tekst og bilde hentet fra Aschehougs sider og de har også sponset boken.
I 2015 tok Maja Lunde verden med storm med Bienes historie. Nå følger hun opp suksessen med en ny roman om menneskenes og naturens sårbarhet. Denne gangen står kampen om det mest livsnødvendige som finnes: vann.
2017: Signe er snart 70 år, men lar seg ikke skremme av havet. Alene seiler hun vekk fra barndomsbygda på Vestlandet, for å konfrontere mannen hun en gang elsket. Det er bare henne, båten og en underlig last.
2041: David kjenner seg for ung til å være far, likevel er han blitt alene med sin lille datter. De to er på flukt gjennom et tørkerammet Sør-Europa, hvor nord står mot sør, og det ikke lenger finnes nok vann til oss alle. Alt forandres den dagen de oppdager en seilbåt i en forlatt hage langt inne i landet.
Lunde har hovedfag i medier og kommunikasjon fra Universitetet i Oslo og skrev hovedoppgave om regissør Nils R. Müller.[4] Hun har tidligere blant annet jobbet som sjef for Amandusfestivalen i 2003 og 2004[5] og som kommunikasjonsrådgiver hos Kulturmeglerne.
I 2011 vant Lunde Kosmoramas «pitchekonkurranse» med manus til dansefilmen Battle.[6] I 2015 mottok hun Bokhandlerprisen for Bienes historie, en roman «om relasjoner mellom foreldre og barn, om sorg, og om menneskenes sårbarhet».[7] Romanen ble også tildelt Fabelprisen for 2016.
Hennes roman Bienes historie lå i mai 2017 på topp av Der Spiegels bestsellerliste i Tyskland.[8][9]
Den har mange sider, over 600, men den er så fengende og lettlest og spennende at det ble sene natten i natt. Jeg greide ikke å legge den fra meg. Fra første til siste side var jeg fanget i handlingen. Og for en handling. I starten sukket jeg litt, for det var så mange personer å forholde seg til. Vi følger søstrene Elin og Britta på 1600 tallet, vi følger etterforskingen av Stelladrapet, drapet på en liten pike for 30 år siden der to unge jenter tilstod men trekte så tilståelsen og vi følger etterforskingen av det som er et nytt barnedrap. En ny liten pike på samme alder, som bor i samme huset som Stella bodde blir funnet drept på samme åsted som Stella.
Vi får følge mange menneskeskjebner underveis i boken og mange temaer, som mobbing og rasisme og heksebrenning.
Jeg synes Camilla Läckberg skriver drivende godt om alle temaer hun tar opp og når man bare blir kjent med det store persongalleriet, går det fint. Og jeg klarer ikke å gjette sammenhengen før vi får den servert.
For deg som elsker krim, må dette være en av de bøker man bare må lese og jeg gleder meg til filmen kommer, for det går jeg ut fra den gjør.
Når fireårige Linnea forsvinner fra en gård rett utenfor Fjällbacka, vekkes onde minner til live. Tretti år tidligere forsvant fire år gamle Stella fra den samme gården, og to tretten år gamle jenter ble anklaget. Domstolen fant dem skyldige, men på grunn av sin unge alder slapp de fengsel. Den ene av dem har siden levd et stille liv i Fjällbacka. Den andre er tilbake for første gang siden hendelsen, nå som berømt skuespiller.
Innbyggerne i Fjällbacka stiller opp i manngard for å lete etter Linnea, og til slutt finner de henne. Naken, ved nøyaktig samme skogstjern der den første jenta ble funnet.
Patrik Hedström og hans kollegaer spør seg om det kan være en sammenheng mellom de to drapene. De får Erica Falck, som allerede er i gang med en bok om den gamle saken, til å hjelpe seg. Etterforskningen river opp mange gamle sår i det lille samfunnet. Ryktene spres og innbyggernes redsel for det ukjente får fryktelige konsekvenser.
Heksen er Camilla Läckbergs tiende bok om Erica Falck og Patrik Hedström i Fjällbacka.
