Jeg har vært på boklansering på utgivelsesdato, en gang i mitt liv. Tilfeldigvis var jeg i Oslo på et kurs når Bokklubben gav 10 lesere muligheten til å være med på lanseringen av Øystein Wiiks første krimbok, Dødelig applaus. Det var moro å være på lansering, kjempemoro. Jeg måtte jo bare kjøpe boken som et minne. Jeg synes dog når jeg leste den at jaja, den måtte da være såpass. Jeg tenkte også at ja det å være operasanger og skrive en krim, det er jo en merkelig kombinasjon. Han hadde vel en ide om en bok og så blir det med den ene.
Men jeg tok jo feil, Øystein Wiik gir med Dødsrytteren ut sin 7. krimbok.Han har gitt ut en bok i året, 9 bøker, siden den første kom i 2010. Det står det stor respekt av. Blant de er en sakprosa, Best når det virkelig gjelder og en ungdomsroman, Den syvende nøkkelen i 2015. Jeg har to av krimbøkene i hylla, Slakteren og Casanovasyndromet og nå vet jeg at jeg skal lese de alle sammen etter tur. Men de kan leses frittstående, for jeg har jo nå lest den første og den siste.
Og nå kommer jeg til Dødsrytteren. Den var altså så spennende at jeg greide nesten ikke å legge den fra meg og det fra første side. For et komplott han setter i scene. Det er som om det er flere bøker i en bok, som sakte men sikkert samles på Svalbard til avslutning der.
Vi følger Nord-Koreas leder som planlegger å ta over makten på Svalbard og også gå til krig mot Sør- Korea. Wiik er jo også heldig med akkurat det komplottet siden Nord-Korea hisser opp verden for tiden med sine rakettoppskytinger. Vi får følge Kang, som er en nøkkelperson i boken og hans oppvekst i leirX i Nord-Korea. Vi får også følge leiemorderen Sol og gjennomgangsfiguren i Øystein Wiiks krimbøker, Tom Hartmann og menneskene i hans indre krets.
Han skriver rått og brutalt om fangeleiren X men han bruker også humor der han kan, som når han beskriver hva som foregår på Grand Hotel når noen blir overvåket via pc-en sin.
Sitat: Mennesket hadde noen underlige ritualer så fort det ikke følte seg iaktatt. Intens og grundig jakt på buser mellom tastingen var en klassisk gjenganger. Det var mye kroppslyder ute og gikk også, når folk følte seg ubevoktet. Utslipp av personlige klimagasser. Det foregikk så mye raping og fising på rommene på Grand at det antakelig var et større problem for miljøet enn svevestøv fra dieselbiler.
Morsom var også en del av personkarakteristikkene:
Sitat: Det ellers pent danderte sidehåret stod opp som djevelører på hver side av tinningen.
Men selv om han også bruker humor, er dette en krimbok og en svært spennende en og jeg ser frem til han selger filmrettighetene, for dette blir en thriller uten like. 550 sider og vips er de ferdig lest. Det eneste jeg ikke likte er om et par fly i luften. Jeg kan ikke si mer om de, siden jeg ikke vil røpe innhold, men at det blir stille om dem, er litt merkelig. Dere får tolke det etter å ha lest boken.
Tekst og bilde hentet fra https://www.aschehoug.no/
Det er oktober 2016. Tom Hartmann er på sitt avgjort siste oppdrag for etterretningstjenesten. Nå sitter han utålmodig i operaen i Linz i Østerrike. På scenen spilles «Blodsjøen», et gjestespill fra Nord-Korea, ment for å myke opp Vestens inntrykk av det koreanske diktaturet. På samme rad sitter en representant for den nord-koreanske regjeringen, samt han de kaller «Generalen». Tom venter på signalet. Nå er det like før han og hans kolleger går til aksjon.
Samtidig svever den store, nakne kroppen til forretningsmannen Wilfred Standlie ned fra en av de øverste balkongene på Grand Hotell i Oslo, treffer kanten på en baldakin før den deiser i Karl Johan-asfalten med et guffent klask. Selvmord, konkluderer politiet. Men Cathrine Price får mistanke om at Strandlie fikk litt hjelp til svevet.
På samme tid står nord-koreaneren Kang i Longyearbyen på Svalbard og venter på containerskipet med utstyr til Nord-Koreas første fiskemottak på Svalbard. Kang er nervøs og klam i hendene. Han vet at sjefene hans har større planer for Svalbard enn et skarve fiskemottak. Mye større planer.
