I går hadde jeg et innlegg om det å være ufør.

http://lillasjel.blogg.no/1477913941_31102016.html

Mange kjente seg igjen.

Andre tror nok fortsatt at det høres forlokkende ut å få være hjemme.

De ser nok fortsatt ikke at de i så fall, måtte ta med seg årsaken bak.

Det kan nok hende at hvis de hadde måtte gå i  uførskoene noen måneder, så ville de ønsket seg tilbake i jobb.

Det er ikke sikkert de ville ønsket å være ufør på heltid likevel.

Men jeg har forståelse for at hvis man er konstant sliten så høres det forlokkende ut med å få slippe å presse seg noe mer.

Mange med lavt stoffskifte eller andre diagnoser, strever med å bli hørt.

De skulle kanskje vært hjemme på hel eller deltid, men møter ikke gehør hos lege eller nav.

Det kan være utrolig frustrerende og slitsomt.

Derfor må vi ha forståelse for at andre ikke føler det som en selv, hvis de ikke er i samme situasjon.

Man skal være forsiktig med å dømme hverandre, uansett hvor en er i livet.

Mange som er ufør, kunne nok også hatt en liten stillingsprosent, men sånne jobber finnes det lite av.

 

 

Det å gå hjemme med uføretrygd, er også en form for jobb.

Man har jobben med å gjøre hverdagen så god som mulig.

For meg er dette viktig.

Det første man må gjøre er å akseptere hvor man er i livet.

Man må stifte fred med at sånn er min situasjon nå.

Å skulle da streve etter noe annet, det vil være nytteløst.

Mental trening er noe av det viktigste man kan gjøre når man blir parkert hjemme med begrensninger.

Ofte har man  vært gjennom mange år med utprøving.

Når man innser at det ikke nytter, kan det være psykisk veldig tøft.

Alle slags følelser går gjennom en.

Man føler seg udugelig og har bare lyst til å gjemme seg.

Man tenker kanskje man skulle prøvd enda mer.

Man sliter med dårlig samvittighet fordi man ikke greier å jobbe.

For egen del, har jeg en diagnose som egentlig ikke er nok til å bli ufør.

Jeg har lavt stoffskifte og  kroppen har utmattetsymptomer, selv om jeg tar medisiner.

Det gjør at en lurer på om det er noe feil ved en, om en er hypokonder eller bare lat.

Jeg har vært ufør siden mai og jeg har en liten innrømmelse å komme med.

Jeg har ikke hatt mot til å gå inn og lese rapporten fra fastlegen.

En dag skal jeg gjøre det, men jeg er ikke klar for det enda.

Jeg er for redd at det som står der, vil gjøre at jeg tar inn såre følelser jeg ikke liker.

 

 

Heldigvis startet jeg å jobbe med eget hode, flere år før jeg måtte gi opp drømmen om vanlig jobb.

Mental trening er utrolig viktig for meg.

Jeg har måtte lære meg at det er ikke en jobb som definerer meg som et bra eller dårlig menneske.

Det er hvordan jeg er som menneske.

Det er mitt ansvar å gjøre min dag så god som mulig.

Jeg prøver å kaste det jeg ikke har bruk for.

Derfor har jeg ikke bruk for å føles synd i meg selv.

Selvmedlidenhet er for meg helt unyttig så det velger jeg bort.

Jeg har bestemt meg for å kaste den dårlige samvittigheten for alt jeg ikke greier.

Jo da, av og til stikker den innom og da må jeg ta meg en økt med tankearbeid og be den gå igjen. 

Å jobbe med eget hode er et arbeid man aldri blir ferdig med.

Ikke la seg såre av andres uvitenhet eller mangel på forståelse.

For meg kan de mene hva pokkern de vil.

Det har ikke noe med meg å gjøre, kun dem selv.

Hvis du forventer at alle tar hensyn eller forstår deg, vil du gå på mange smell.

De vil ikke forstå deg, noe mer enn du forstår dem, så slutt å bry deg.

Du må selv sette dine grenser. 

Det er du selv som vet hva du greier og ikke greier.

Tråkker du over de grensene, kan du ikke skylde på noen andre.

I denne jobben, er du nemlig sjefen. 

 

 

En annen del av jobben med å være ufør, innebærer aktiviteter og sosialt samvær.

Skal man ha et godt liv, må man finne noe som er kjekt å holde på med.

Det kan være maling, musikk, bøker, foto, håndarbeid, dyr, ett eller annet som gir deg glede.

Det kan kanskje høres forlokkende ut å ha tid til slike aktiviteter.

Men jeg lover deg hvis de aktivitetene er din jobb som er ganske så dårlig betalt og du må gjøre dem fordi det er det eneste du har, ja da daler fort attraktiviteten.

Likevel er det viktig å holde fast ved de tingene for ikke å sige ned i maktesløshet og kjedsommelige dager

Er du i en fase der du vet det går mot ufør, tenk bare at du bytter jobb.

At nå er tiden inne til å ta deg selv på alvor.

Gjøre best mulig utav livet ditt på tross av begrensningene.

Se på mulighetene, ikke grav deg ned i det du ikke greier, men ha fokus du greier.

Jeg elsker mitt gode liv.

Det kan jeg si med hånden på hjertet.

Jeg har det innmari godt.

Vær klar over at det er hardt mentalt arbeid som har ført meg dit at jeg kan føle det sånn.

Det betyr slett ikke at jeg ikke feller tårer av frustrasjon over det jeg ikke greier.

Jeg feller de tårene, så tørker jeg de av meg og tar tak i  gleden og takknemligheten igjen.

Jeg har ihvertfall lært at jeg skal ikke tro at andres sko er mye lettere å gå i, enn mine egne.

Jeg er også mye mindre fordømmende og  mye mer lydhør og forståelsesfull overfor andre mennesker.

Livet er en skole folkens og ikke alle fag er like morsomme.

Men som vi sier til barna, så er skolen nyttig, for det gir lærdom.

Så ta på smilet og kast dere uti det med liv og lyst, hjemmeværende eller ikke.

I dag

Like gjerne siden min på facebook og følg meg der. http://www.facebook.com/Lillasjel