Victoria Bø, Jeg vet meg et land

Victoria Bø er en ny forfatter for meg, og kanskje er dette noe av det jeg liker best når det drypper bøker fra forlagene at jeg får snusen i forfattere jeg ikke ellers ville oppdaget. Dette er Bøs femte roman.

Grunnen til at den har måtte vente i kø noen måneder er at jeg trodde når jeg leste baksiden at dette ble en forrykende spenningsbok om motstandskampen under krigen. Men det var det slett ikke.

Annonsørinnhold

Ekstra hyggelig pris: Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Ja, det stemmer at hovedpersonen, Eilif Alf Abelsen gjerne vil gjøre noe bra for landet og han blir sendt ut på oppdrag uten å helt skjønne hva han holder på med. Han er ganske så naiv vil jeg påstå. Han forstår nok ikke rekkevidden av den jobben motstandsbevegelsen gjorde.

Han blir sendt  fra Oslo til Valdres der han bor hos presten og er organist i kirken. Han er forelsket i en av studentene som gikk i lære hos han for å lære å spilleklaver, Astri.

Jeg synes romanen er mesterlig skrevet. Det jeg vil kalle en gammeldags fortelling er historien til Eilif.

Sitat:

Norheim snakket for oss begge. Han fortalte meg om kona som hadde gått bort i fjor. Og barna de ikke fikk. Jeg tenkte at det var derfor jeg følte at huset var forlatt. Det hadde vært et menneske til her, en som stelte, som sto i alt med husholdningen.  Men nå var hun borte,. Helst ville Norheim snakke om bygda. Allerede denne første morgenen vokste bygda fram for meg som noe helt annet enn hus rundt en frossen innlandsfjord, sognepresten gjorde bygda til et eget vesen, noe som levde og pustet og led og strevde med vær og steinete jord – og med krigen. Og jeg satt der og strirret på den grå pelsdotten av en katt som kroet seg i varmen ved ovnen, og syntes nesten han fortalte meg for mye.

Sitat:

Det kommer en tid da en vikler seg ut av hammen en har med seg fra barndommen. En sommerfugl, den henger der stengt inne i et stram substans og aner ikke at den har vinger engang. Først når den blir tvunget ut av hammen, finner den vingene sine, og de er jo som ofest vakre, med intrikate, egenartede mønstre i sterke farger. Men skapningen må ut av hammen for å se seg selv slik.

Sitat:

Flora sto foran meg i sola, jeg så henne slik hun var foran hotellet, og det sprang toner ut av det bildet også, og det var flokete, dette, det at jeg hadde begynt å skrive dette stykket til en jente og nå satt her og skrev den andre inn. Og hengebjerkene nedenfor kirken, Kristusfiguren over alteret, jeg syntes jeg så han løsne naglene og gå ut i verden, og korset var tomt og alt ble noter, selv om det sprikte i alle retninger. Men skaperkraten gikk kanskje ikke vanlige veier, den var ikke rettlinjet, og det var ikke jeg som bestemte, det var musikken som skrev seg frem gjennom meg, alt trakk gjennom meg som om et vindu sto åpent i et hus hvor noen samtidig hadde satt opp en dør, og alt føyde seg inn i musikken, i meg, fant sin plass i helheten.

Er det ikke vakkert? Det er bare virkelig gode forfattere, som kan skrive så vakkert og hun skriver fra krigsårene med et språk det fornemmer meg de brukte da, slik jeg kan forestille meg det. En av de virkelig gode bøkene jeg har lest i år, som jeg gjerne vil anbefale varmt,  til de som liker gode romaner, gode historier, uten heseblesende spenning, men beskriver et menneske og et lite samfunn, i en vanskelig tid, første året av den andre verdenskrig.

Flere omtaler om samme bok, to enig med meg, en uenig, akkurat slik det bruker å være når vi leser bøker, smaken er forskjellig.
http://groskrosverden.blogspot.com/2019/03/jeg-vet-meg-et-land-av-victoria-b.html

https://tinesundal.blogspot.com/2019/03/jeg-vet-meg-et-land-ny-roman-av.html

https://medbokogpalett.blogspot.com/2019/02/victoria-b-jeg-vet-meg-et-land-roman.html

Bilde og tekst under bildet er hentet fra forlaget Vigmostad og Bjørke og boken er et leseeksemplar.