Ei dame spurte meg om å lese et bilde for henne
Hun ville vite hva jeg fikk inn
Det første jeg får når jeg får sånne spørsmål er panikk
Prestasjonsangst, får ikke til sånt
Kanskje derfor jeg får sånne oppgaver, for å lære meg å tørre
Dette er sent på kvelden og jeg er trøtt
Jeg svarer at jeg skal se på det når det kommer til meg
Jeg har ikke før kommet i senga før jeg får en dame på besøk
Hun sier meg at hun er farmor og på farsiden til personen på bildet
Hun er mørk, litt rund og ikke så høy
Hun er driftig, hun baker brød, vasker klær på vaskebrett, henger opp hvite laken på snora
Hun prater høyt og ivrig og forteller om likheter mellom henne og personen på bildet
Hun sier og at hun er til hjelp for denne og veldig stolt
Hun snakker så fort og jeg er trøtt, så det er nesten som om hun snakker ord på et annet språk, innimellom det norske
Dagen etter forteller jeg dette til den som spurte
Jeg føler vel at hun egentlig er litt skuffet, hun hadde håpet på noe annet
Hun spør derfor om jeg ser en annen nær slektning
Jeg venter besøk og sier det at det kommer noen hit men jeg skal se senere
Men plutselig kommer ordene av seg selv
Jeg kan bare skrive etterhvert som de kommer
Jeg utelater alle navn
Først kom disse ordene , som om det var jeg som snakket til vedkommende og jeg spurte derfor om dette var gjenkjennende. Det var det og jeg gikk videre. Jeg gjengir ordene som de kom, de kom fort, derfor har jeg skrivefeil og lite tegnsetting, jeg var redd for å miste kontakten.
Du ?, du ? , ja du er en underlig en du, hva skal nå det være godt for da. Var dette nødvendig, synes du. Du kunne jo valgt helt annerledes vet du,hva tenkte du på?
Jeg har ikke holdt på så lenge med dette, jeg er ikke så veldig erfaren enda og jeg blir satt ut selv.
Det er ikke mange årene siden jeg selv påstod at det var humbug.
Man kunne ikke ta ned ord fra noen som har gått bort. Jeg har derfor stor forståelse for at folk ikke tror, enda er det bare så vidt jeg selv kan tro, selv om det kommer til meg. Men her sitter jeg og skriver ned ord fra et menneske som er død til en annen som lever, og mennesker som jeg ikke aner hvem det er. For meg blir det helt forunderlig. Jeg er en skeptiker egentlig og kanskje nettopp derfor måtte jeg få det selv for hvis ikke hadde jeg nok ikke trodd.
Jeg sier takk for tillitten til de som spurte meg
Det var en veldig fin og stor opplevelse
Jeg sier tusen takk
I dag
ps. gjengitt med tillatelse
Håper du får en fin onsdag, og at uken har vært bra så langt 🙂
KethTakk og takk det samme:)
Jeg tenker at det er det viktigste at du og de som kontakter deg tror på dette. Det er ikke så viktig hva alle andre tror, tror jeg 🙂
frodith: Nei, hva andre tror spiller ikke noe rolle, men samtidig er det så merkelig at det er vanskelig å tro på det selv:) Men jeg vet jo selv at jeg ikke lyver eller har forutsetning for å vite disse tingene på forhånd, det er jo fremmede mennesker som jeg ikke aner noe om, ikke hvor de bor engang og det blir litt rart:)
Uavhengig av hva vi tror på.
Tilfeldigheter eksisterer ikke for meg. Vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt det til meg selv o andre.
Ting skjer, og de skjer ut av en rekkefølge vi velger. Valgene vi tar er de som bringer oss dit når “tilfeldighetene” oppstår. Jeg tror det finnes mere imellom himmel og jord enn hva vi skal vite om. At vi senser, kan meddele, og ikke minst oppmuntre. Det må være bra. Om en lever etter regelen å være åpen, være snill, og ikke minst bry seg så tror jeg at gode ting skjer.
Kanskje ikke gode slik vi trodde, men for hele bildet vårt.
Jeg synes den opplevelsen hørtes noe tøff ut. Ikke rart at du blir satt ut av noe slikt. Tror jeg hadde blitt temmelig satt ut selv.:)
Vanja Ch. Kvalstad ( Inne: Enig i alt du skriver:) Jeg blir satt ut ,men egentlig på en god måte og forbløffende, hva som går an. Men vet og at det må brukes med forsiktighet. Man skal være varsom og ikke påståelig:)