Beklager men nå må jeg jage folk ut.

Det blir for mange her samtidig.

Jeg kommer nesten ikke til selv.

Jeg blir ikke hørt.

Hva snakker jeg om?

Hodet mitt selvfølgelig.

 

Av og til blir jeg så sliten av å ha så mange “boende” i hodet.

Jeg ser de men mest hører jeg de.

Det er familie, venner og bekjente.

Ja det dukker opp folk fra tv og radio.

Hodet føles som når du setter på radio og tv samtidig pluss at noen prater.

Det er støy rett og slett.

 

De som har rolige hoder, de skjønner ikke dette.

Jeg skrur bare av, sier de.

Det er bare å koble ut.

Nei, det er ikke bare å koble ut.

Det er indre stress.

Stress av ingenting, bare kroppen som stresser i vei, helt på egenhånd.

Heldigvis er det ikke tvangstanker.

Og ikke nedbrytende tanker.

Det er bare folk som prater.

Jeg hører ikke bestandig hva de sier.

Jeg hører bare stemmen deres og latter.

 

Derfor må jeg kaste dem ut.

Jeg ser for meg at jeg går inn en dør inn i hodet.

Så ber jeg alle vennligst gå ut.

Så ser jeg for meg at de vinker ha det bra og går.

Så lukker jeg “døren” etter dem.

Jeg kjenner jeg puster lettere.

Hjernen min liker å jobbe med bilder.

Når jeg “ser” dem gå og jeg ser jeg lukker døra, da forstår den at den kan roe ned.

Det var deilig.

Nå skal jeg lese i boken min.

I dag