Jeg har lest alle Harmels bøker som er oversatt til norsk. Den første var, Så lenge det finnes stjerner på himmelen. Feelgood er trolig den sjangeren jeg liker aller best, men det må være gode bøker. For meg må en perfekt feelgood, være for det første bra skrevet, helst en historie fra en tid tilbake, den skal være spennende, gripende og ikke være for mye lengsel, hjerte og smerte, for jeg er ikke så glad i for mye romantikk og gjerne basert på virkelige historier.
Harmel har igjen skrevet en bra bok. Romantikk ja, men også spennende å lese om vindyrkerne og champagnehusene som drev med motstandsarbeid under krigen.
Jeg leste nettopp Imogen Kealey, Frigjøringen. Den er basert på en sann historie om en kvinnelig spion i Frankrike under andre verdenskrig. Den spionen har nok også Harmel hatt kjennskap til, da også her blir de nevnt motstandforkjemperne, som bodde i skogene og sprengte broer og ødela for tyskerne.
Vingårdens hemmelighet er en roman svært mange vil like. Jeg likte at det også er tatt med hvor naiv mange nok var. Det var ikke bare bare å drive motstandsarbeid. Det var nok også lett at man ikke forstod alvoret og dermed forsnakket seg.
Spør noen meg om feelgood, anbefaler jeg gjerne Harmels bøker og gleder meg allerede til den neste. Da håper jeg å ha en solseng og en paraplydrink til lesingen, fremfor nysnø i fjella.
Forfatteren bak den internasjonale bestselgeren Der valmuene vokser er tilbake med en dypt rørende fortelling med handling fra champagnedistriktene i Nord-Frankrike under andre verdenskrig.
Champagne, 1940: Inès har nettopp giftet seg med Michel, eier av et velrennomert champagnehus, da tyskerne invaderer Frankrike. Michel begynner å skjule våpen for motstandsbevegelsen, og Inès går i konstant frykt for at de skal bli avslørt. For Céline, den halvt jødiske hustruen til vingårdens chef de cave, er risikoen enda større – det går allerede rykter om at jøder blir transportert østover til en ubeskrivelig skjebne.
New York, 2019: Liv Kent har akkurat mistet alt hun eier da hennes franske bestemor uanmeldt dukker opp. Hun inviterer Liv med seg til Frankrike, nærmere bestemt vingården Maison Chauveau, og tar ikke nei for et svar. Liv er skeptisk, men oppdager snart at hennes egen redning kan ligge i nettopp denne vingården.“Kjærlighet og svik, tilgivelse og befrielse kombinert i en mektig fortelling … fantastisk!” Pam Jenoff, NYT bestselgende forfatter av Stjerner over Paris
“Hva er vel bedre enn en fortelling om champagne, hemmeligheter, løgner og historie, fra en forfatter som er så avhengighetsskapende som Kristin Harmel? Ikke gå glipp av denne episke og hjerteskjærende fortellingen fra andre verdenskrig!” Alyson Noël, #1 New York Times bestselgende forfatter av Saving Zoe
Nå skal jeg lese:
Jón Kalman Stefánsson, Stjernenes knitring
Leseeksemplar fra Press forlag
Jón Kalman Stefánsson er en forfatter jeg lenge har vært nysgjerrig på, fordi han får så fine omtaler. I september leste jeg Sommerlys og likte den godt. Det var på tampen av måneden så den fikk ikke egen omtale, men vil du lese den, finnes den her:
Å være sju år gammel og miste moren sin. Å være sju år gammel på gulvet sammen med lekesoldatene, en hel verden alene, ingenting annet finnes. Å være sju år gammel og bo i en liten leilighet i Reykjavik sammen faren sin, han sier ikke mye, men han er der. Å være sju år gammel og se en dame du ikke kjenner komme ut av soverommet hans en morgen. Etterpå blir alt annerledes: Etterpå er dere tre. Hun koker havregrøt til frokost hver morgen, du kjenner henne ikke. Å være sju år gammel, å falle til ro i bestemorens stemme, fortellingene hennes, om mennesker du ikke kjenner, mennesker du likevel er bundet til – fortellinger som løfter deg vekk, bærer deg fram, fortellinger om drømmene de bar på lenge før du fantes, om hva det vil si å høre sammen. Det er ikke mange forfattere som er høyere elsket blant det norske lesende publikum enn Jón Kalman Stefánsson. Allerede med den bejublede historiske romantrilogien om Gutten og de påfølgende Keflavík romanene var det klart for norske kritikere og lesere at islendingen var en forfatter utenom det vanlige. Men sitt store kommersielle gjennombrudd her til lands fikk Jón Kalman Stefánsson med Sommerlys, og så kommer natten – som nå har ligget inne på bestselgerlistene for pocketbøker i over et år. Med Stjernenes knitring har Forlaget Press nok en gang valgt å gå tilbake i forfatterskapet: Romanen var Stefánssons siste før Sommerlys, og den som på Island for alvor etablerte ham som en av de fremste forfatterstemmene i sin generasjon. Stjernenes knitring er umiskjennelig Stefánsson: Flommen av fortellinger, språkets skjønnhet, varmen og inderligheten – kombinert med den burleske humoren og den overrumplende ironien. Som ofte ellers i forfatterskapet flettes fortid og nåtid sammen i et flertydig bilde av det islandske samfunnet. Men ingen andre steder i Stefanssons romaner finnes en barndomsskildring akkurat som i Stjernenes knitring: melankolsk, nysgjerrig, tilbakeholden og medfølende.
Jeg har til gode å ikke like en Anemonebok, så den statistikken håpet jeg fortsatte. Det så ut til å være en bok som er midt i blinken for meg og det var det. Lun humor og koselig. Savnet veldig en solseng i varmen og noe forfriskende i glasset, da hadde det vært perfekt.
Dette er en rolig, avslappende bok, kun til underholdning, men også tankevekkende i forhold til hvordan vi forholder oss til de som er eldre. Ja jeg sier nå det for i forhold til hovedpersonene i denne boken, er jeg jo rene ungdommen, selv om man i noen bøker registrerer at de over seksti er gamle mennesker. Jeg sier som min mor, vi er godt voksne.
Her er det ikke veldig vonde historier som det er i mange av de andre feelgood-bøkene jeg har lest, så dette er en bok for de som bare vil slappe av.
«Morsom, rørende og krydret med kloke observasjoner … en kommende klassiker.» Clare Mackintosh, forfatter av Jeg lar deg gå Det er tre ting du bør vite om Elsie. Det første er at hun er min beste venn. Det andre er at hun alltid vet hva hun skal si for at jeg skal føle meg bedre. Og det tredje … må jeg kanskje bruke litt tid på å forklare. 84 år gamle Florence har falt i leiligheten sin på eldrehjemmet. Mens hun ligger der og venter på at hjelpen skal komme, begynner hun å gruble over den nye beboeren. Han har et fremmed navn, men hvorfor ligner han på en prikk på en mann hun kjente som døde for seksti år siden? Dette får fram fjerne minner hos Florence, hendelser både hun og venninnen Elsie for lengst hadde glemt. Nå lurer Florence på om en fryktelig hemmelighet fra fortiden er i ferd med å komme for en dag.
Nå skal jeg lese noen jurybøker i Ulestkonkurransen til Bookis og etter det er jeg klar for denne.
Kristin Harmel, Vingårdens hemmelighet
Leseeksemplar fra Cappelen Damm.
Jeg har lest alle Harmels bøker. Den første, Så lenge det er stjerner på himmelen, er nok fortsatt favoritten. Feelgood er trolig den sjangeren jeg liker aller best, men det må være gode bøker. For meg må en perfekt feelgood, være for det første bra skrevet, helst en historie fra en tid tilbake, den skal være spennende, gripende og ikke være for mye lengsel, hjerte og smerte, for jeg er ikke så glad i for mye romantikk og gjerne basert på virkelige historier. Akkurat nå leser jeg Imogen Kealey, Frigjøringen. Den er helt perfekt. Bra skrevet, basert på en sann historie om en kvinnelig spion i Frankrike under andre verdenskrig, nesten umulig å legge fra seg. Den er også filmatisert. Jeg håper den nyeste Harmel, blir like bra.
Forfatteren bak den internasjonale bestselgeren Der valmuene vokser er tilbake med en dypt rørende fortelling med handling fra champagnedistriktene i Nord-Frankrike under andre verdenskrig.
Champagne, 1940: Inès har nettopp giftet seg med Michel, eier av et velrennomert champagnehus, da tyskerne invaderer Frankrike. Michel begynner å skjule våpen for motstandsbevegelsen, og Inès går i konstant frykt for at de skal bli avslørt. For Céline, den halvt jødiske hustruen til vingårdens chef de cave, er risikoen enda større – det går allerede rykter om at jøder blir transportert østover til en ubeskrivelig skjebne.
New York, 2019: Liv Kent har akkurat mistet alt hun eier da hennes franske bestemor uanmeldt dukker opp. Hun inviterer Liv med seg til Frankrike, nærmere bestemt vingården Maison Chauveau, og tar ikke nei for et svar. Liv er skeptisk, men oppdager snart at hennes egen redning kan ligge i nettopp denne vingården.“Kjærlighet og svik, tilgivelse og befrielse kombinert i en mektig fortelling … fantastisk!” Pam Jenoff, NYT bestselgende forfatter av Stjerner over Paris
“Hva er vel bedre enn en fortelling om champagne, hemmeligheter, løgner og historie, fra en forfatter som er så avhengighetsskapende som Kristin Harmel? Ikke gå glipp av denne episke og hjerteskjærende fortellingen fra andre verdenskrig!” Alyson Noël, #1 New York Times bestselgende forfatter av Saving Zoe
Jeg må bare innrømme at jeg ikke har lest noen av Helga Flatlands tidlligere romaner, men hadde store forhåpninger etter gode omtaler.
Etter å ha lest boken, kan jeg bare bøye meg i støvet. Flatland skriver mesterlig.
Sårt, vondt, menneskelig og tankevekkende.
Men det er ikke noe glad og munter bok, den er faktisk ganske så deprimerende å lese, selv om den er aldri så bra. Jeg leser mange vonde historier men ofte tilhører de historien. Det at dette handler om familie og kreftsykdom, gjør det mye mer nært for det kan jo ramme oss alle.
Jeg er glad jeg har lest den, for den er glimrende skrevet, men glad jeg er ferdig med den også, da den gjorde meg veldig trist. Det betyr vel at den var veldig realistisk og sår og gjenkjennende.
Sigrid er lege og bor i Oslo med barn og mann nummer to. Hun har reist fra bygda der hun vokste opp og har et anstrengt forhold til foreldrene sine, og til en oppvekst i skyggen av sin syke far. Anne, Sigrids mor, har investert mye av seg selv for å pleie sin syke mann. Da også hun blir alvorlig syk, må Sigrid ta stilling til roller som skifter, og til spørsmål om tilknytning, forpliktelse og forsømmelse. Hvem har ansvar for hvem i en omskiftelig verden?
Med sin sjette roman befester Helga Flatland sin posisjon som en av de skarpeste observatørene i vår samtid. I Et liv forbi maler hun presise og troverdige menneskelige portretter, med stor psykologisk innsikt. Utgangspunktet er én familie, men romanen gir et konsentrert uttrykk for hva tilværelsen innebærer av historier, liv og død.
Nå skal jeg lese
Joanna Cannon, Tre ting om Elsie
Leseeksemplar fra Anemone forlag
Jeg har til gode å ikke like en Anemonebok, så den statistikken håper jeg fortsetter. Ser ut til å være en bok som er midt i blinken for meg og en som forhåpentligvis bringer det gode humøret mitt tilbake.
«Morsom, rørende og krydret med kloke observasjoner … en kommende klassiker.» Clare Mackintosh, forfatter av Jeg lar deg gå Det er tre ting du bør vite om Elsie. Det første er at hun er min beste venn. Det andre er at hun alltid vet hva hun skal si for at jeg skal føle meg bedre. Og det tredje … må jeg kanskje bruke litt tid på å forklare. 84 år gamle Florence har falt i leiligheten sin på eldrehjemmet. Mens hun ligger der og venter på at hjelpen skal komme, begynner hun å gruble over den nye beboeren. Han har et fremmed navn, men hvorfor ligner han på en prikk på en mann hun kjente som døde for seksti år siden? Dette får fram fjerne minner hos Florence, hendelser både hun og venninnen Elsie for lengst hadde glemt. Nå lurer Florence på om en fryktelig hemmelighet fra fortiden er i ferd med å komme for en dag.
Når jeg leste om Melkeveien, kjente jeg at den talte til meg og ba meg om å bli lest, og da lytter jeg. Tror denne blir fin for meg.
Denne var så fin den at jeg vet ikke hvordan jeg skal ordlegge meg. Östgård forteller oss historien sett fra inni den lille piken. Wow, fantastisk rett og slett. En leseopplevelse av det sjeldne og en les så sakte du kan bok.
Så trist om et hjem som ikke er så bra som det kunne vært og barnet som ikke ser hele bildet men som lager sitt eget fantasiunivers men også føler frykt og uro når ingenting blir slik hun forventer og hun venter og hun venter. Hun er så glad i mammaen og pappaen sin.
Dette er en leseopplevelse som vil sitte i leeeeeeenge. Og fra en debutant, er det mulig?
Gratulerer Pauline Östgård, for meg var dette et mesterverk.
Sitat:
Mammaens øyelokk vibrerer som om hun drømmer. Hun drømmer kanskje selv om hun er våken, at hun løper så fort at føttene slipper bakken. Jenta vil holde fingeren på dem, vil glatte ut ansiktet hennes og stryke vekk det blanke. Men mammaen liker ikke å bli tatt på i ansiktet, for da skvetter hun, noen ganger kjempemye. Jenta er litt redd for at hun en gang skal skvette så mye at hjertet hennes sprekker. Derfor holder hun hendene fast mellom lårene og venter, helt til mammaen sovner, og så når hun har sovnet, kan hun legge armen rundt henne og passe på henne på ordentlig.
“Det er stille, hele hagen sover. Mammaen går frem og tilbake inne på kjøkkenet. Noen ganger blir hun borte, og hvis det går for lang tid, må jenta reise seg og se etter henne, liste seg frem fra gjemmestedet og strekke seg til hun ser toppen av håret eller en arm. Inne i busken er det som i et egg, hun har klippet av noen av kvistene sånn at busken har blitt en hule. Når ingen ser henne, er jenta en fugleunge, hun napper fjærene fra busken og lirker dem inn i håret. De er glatte, og ferske, for fuglene har nettopp kommet hjem. Det var lenge siden hun lærte det om dem, at de har to hjem, at de flyr sørover om høsten. Til Anadoma, sa han, gullfuglenes land!”
Liv er seks år og bor i et blått hus i Melkeveien. Hun bor der med faren, som kan bygge hva som helst og bli et helt teater, spille sint nabo og romvesen, og moren, fra havet, den vakreste i universet. Men Liv er ofte overlatt til seg selv. På skolen sliter hun med å få seg venner, faren kommer og går, og moren forsvinner bak dørene i huset, for hun har glemt hvordan man er glad. Liv pleier å stå i hagen og se på henne gjennom vinduene, holde vakt over henne slik at ingenting skal skje. Men en dag endres alt, og Melkeveien blir plutselig veldig langt unna.
“Melkeveien” er en sår beretning om mange store omveltninger i ei ung jentes liv. På en nær, inngående og konsekvent måte følger romanen et barns blikk. Det er et blikk som vibrerer av uro, av sviktende innsikt i det som skjer rundt henne, preget av barnets fantasi og bildeunivers.
Nå skal jeg lese:
Gunhild Øyehaug, Vonde blomar
Leseksemplar fra Kolon forlag
Denne dukket opp i posten en dag og utfordrer meg. Noveller er jeg ikke god på, men leser de innimellom likevel.
Umogelege metamorfosar, kjøtmeiser, mygg og menneske med store lengslar, store sorger, små problem og store og små tankar spelar seg ut i novellesamlinga Vonde blomar. Kva skal du til dømes gjere når du plukkar vonde blomar? Kva skal du seie i opningstalen din når det flunkande nye museet ditt har sokke i jorda? Kva skal du gjere når alt du tek i blir til slimål? Og kva skal du gjere når du har lengta etter å besøke dei kvite klippene ved Dover, men no er død? Vonde blomar handlar om kjærleik, død og opprør, om å skifte form eller å bli verande den same, om flokane i det arbeidet som heiter å forstå.
Liv Gade, Norges bokinspirator nummer en, sa at jeg måtte lese Tabita og jeg lystrer selvfølgelig. Dette var en spesiell leseopplevelse. Jeg sitter igjen med en litt uggen følelse og litt sånn uffameg.
Tabita får ikke akkurat verdens beste oppvekst og historien kryper inn under huden din på et vis. En del av det blir ikke fortalt direkte, du må selv tenke hva som skjer og det er litt creepy på et vis.
Liker du spesielle leseopplevelser, kan dette være en topp bok for deg. Selv har jeg faktisk ikke helt bestemt meg for hvor godt jeg likte den. Tror det er en fantastisk bok å lese i lesesirkel for her kan man nok ha ulike innfallsvinkler og synspunkter. Den var gripende og jeg sitter igjen litt rystet, men er litt optimistisk på Tabitas vegne.
Tabitaer en roman om lengsel, om å høre til og å være fremmed. Romanen handler om mødre og døtre og hvordan fortiden alltid forfølger en uansett hvor hardt man prøver å unnslippe. Forfatter Iben Mondrup, som selv er oppvokst på Grønland, forteller historien om de to grønlandske barna, Tabita og Vitus, som blir tvangsadoptert bort til en dansk familie på midten av 1960-tallet. Trange kår tvinger barnas biologiske mor til å gi avkall på sine to minste barn, men hun prøver desperat å få dem tilbake. Romanen trekker historiske paralleller til «det grønlandske eksperiment» i 1951, hvor 22 grønlandske barn ble sendt til Danmark på et «dannelsesopphold» i ett år i regi av den danske staten. I Danmark skulle de lære dansk språk og kultur, og tanken bak var at barna skulle bli danske og få et bedre liv. Men etter ett til to år i danske fosterfamilier, mistet flere av barna kontakten med familien sin og ble enten adoptert bort eller sendt tilbake til et barnehjem i Nuuk på Grønland. Tabita og Vitus blir i likhet med barna i «det grønlandske eksperiment» frarøvet familie, hjemland, språk og kultur. I barnas nye danske hjem skal fortiden forties. Tabita og Vitus nektes å snakke morsmålet sitt og deres nye, danske mor Eva blir rasende hver gang Tabita gir uttrykk for at hun savner den biologiske moren sin. De ulike kulturene kolliderer og mannen, Berthel, er stilltiende vitne til Evas innbitte fornektelse av barnas opphav. Vitus er litt for liten til å skjønne hva som foregår da han blir sendt til Danmark, men Tabita husker alt og raseriet over alt hun er blitt frarøvet, vokser seg større og større for hvert år som går.
OMTALER
«Sterkt familiedrama kan ende som årets roman. … Det er rystende godt skrudd sammen.» Jyllandsposten
«Iben Mondrup skriver satans god litteratur. Tabita er en fremragende litterær prestasjon.» Berlingske
«Historien til de grønlandske adoptivbarna er er en viktig historie å få fortalt, og Mondrup gjør det på en god og varsom måte med denne romanen.» Politiken
Pauline Östgård, Melkeveien
Leseeksemplar fra Oktober forlag
Når jeg leste om Melkeveien, kjente jeg at den talte til meg og ba meg om å bli lest, og da lytter jeg. Tror denne blir fin for meg.
“Det er stille, hele hagen sover. Mammaen går frem og tilbake inne på kjøkkenet. Noen ganger blir hun borte, og hvis det går for lang tid, må jenta reise seg og se etter henne, liste seg frem fra gjemmestedet og strekke seg til hun ser toppen av håret eller en arm. Inne i busken er det som i et egg, hun har klippet av noen av kvistene sånn at busken har blitt en hule. Når ingen ser henne, er jenta en fugleunge, hun napper fjærene fra busken og lirker dem inn i håret. De er glatte, og ferske, for fuglene har nettopp kommet hjem. Det var lenge siden hun lærte det om dem, at de har to hjem, at de flyr sørover om høsten. Til Anadoma, sa han, gullfuglenes land!”
Liv er seks år og bor i et blått hus i Melkeveien. Hun bor der med faren, som kan bygge hva som helst og bli et helt teater, spille sint nabo og romvesen, og moren, fra havet, den vakreste i universet. Men Liv er ofte overlatt til seg selv. På skolen sliter hun med å få seg venner, faren kommer og går, og moren forsvinner bak dørene i huset, for hun har glemt hvordan man er glad. Liv pleier å stå i hagen og se på henne gjennom vinduene, holde vakt over henne slik at ingenting skal skje. Men en dag endres alt, og Melkeveien blir plutselig veldig langt unna.
“Melkeveien” er en sår beretning om mange store omveltninger i ei ung jentes liv. På en nær, inngående og konsekvent måte følger romanen et barns blikk. Det er et blikk som vibrerer av uro, av sviktende innsikt i det som skjer rundt henne, preget av barnets fantasi og bildeunivers.
Gaute Heivoll har jeg ikke lest noe av før, og derfor tenkte jeg at nå var det på tide da jeg ser mange skryter av han. Du verden for en forfatter, for et vakkert språk og så sårt og nært og tankevekkende også.
Dette er romanen for de som liker de stille fortellingene uten action, men med følelser og nærhet. Veldig fint å lese. Anbefales for de som liker solide, gode, rolige historier fra vårt eget land.
Sitat:
– Ja ja, sønn. – Nå har vi ved nok, om ikke annet.
Også sønnen kjenner hvilken fred som ligger i disse ordene, der han sitter på fanget med farens store never rundt magen. Hvilken salighet og lykke som strømmer fra de enkle ordene og de sterke nevene. Han vil så gjerne kjenne det samme som faren, han vil få de samme store arbeidsnevene som alle får som elsker skogen og snøen, og stjernene som skjelver over alt sammen. Han vil kjenne gleden i skuret der hele sommerens brennende sol slår mot han når han åpner døra. Han vil kjenne gleden når man stabler kubbene oppå hverandre, det som må gjøres med forsiktighet og omsorg, for når ilden flammer opp i bjørkeveden, kjenner man ilden i sitt eget hjerte. Har man ved nok, kan alt annet gå til helvete, verden kan gå under og Jesus kan stå på trappa som en soldat som skal i krigen. Har man ved nok, lyser det ømt i farens øyne, og han kjenner at sånn er det når du elsker noen. Sånn er kjærligheten. Kjærligheten er velduftende, den bruser gjennom bjørkelauvet, den legger seg som gullstøv på snøen, den brenner bak den svarte sola og gjør stua så varm at faren til slutt må brette opp skjorteermene og noen ganger bli sittende i bar overkropp mens han vokter flammene.
Er det vel ikke vakkert? Jeg kjenner denne følelsen jeg med å ta ned ved og stable det opp og beundre stablene og kjenne takknemligheten inni seg for at man har ved og varme hele vinteren.
En annen følelse jeg kjenner igjen, er denne:
Sitat:
Han bærer bøkene hjem og setter dem ved siden av hverandre i vinduskarmen på rommet sitt over syrinene, så alle kan se bokryggene når de står på trappa. Han liker å lese, han liker å se bøkene stå pent på rekke i vinduskarmen. At de står der stille ved siden av hverandre, klare til å åpnes, men ennå lukket om hver sin gåte. Han liker at de venter på ham. At han kan gå bort og åpne dem og forsvinne fra seg selv.
Sukk, jeg kunne plukket hundre sånn fine avsnitt, så nyt denne vakre leseopplevelsen.
Han vokser opp midt i skoghavet. Bygda er liten, likevel rommer den en hel verden. Det er revebjellene i Gunvors hage, og Jakobs brønn, det er butikken til Mass og historien om Laura Andersen som slo Jesus ned fra himmelen med en hesjestaur. Og det er Klaus som har en sprekk i beinet som ikke vil gro. Drøm om de levende er fortellingen om en gutt med evner få legger merke til. Fra første stund ser han verden lik ingen andre. Samtidig gjør denne varheten ham utsatt og sårbar. For hvordan vil han møte de prøvelser et liv består av? Hvilke vennskap vil han få? Hva vil skje idet han møter kjærligheten? Vil han kunne takle sorg og død? Drøm om de levende er også et gripende portrett av forfatterens egen far, fra gutt til ung mann. Resultatet er en roman fortalt med et sjeldent språklig overskudd, med nærhet og varme, i livets lys og mørke.
Iben Mondrup, Tabita
Leseeksemplar fra Pax forlag
Liv Gade, Norges bokinspirator nummer en, sa at jeg måtte lese Tabita og jeg lystrer selvfølgelig.
Tabitaer en roman om lengsel, om å høre til og å være fremmed. Romanen handler om mødre og døtre og hvordan fortiden alltid forfølger en uansett hvor hardt man prøver å unnslippe. Forfatter Iben Mondrup, som selv er oppvokst på Grønland, forteller historien om de to grønlandske barna, Tabita og Vitus, som blir tvangsadoptert bort til en dansk familie på midten av 1960-tallet. Trange kår tvinger barnas biologiske mor til å gi avkall på sine to minste barn, men hun prøver desperat å få dem tilbake. Romanen trekker historiske paralleller til «det grønlandske eksperiment» i 1951, hvor 22 grønlandske barn ble sendt til Danmark på et «dannelsesopphold» i ett år i regi av den danske staten. I Danmark skulle de lære dansk språk og kultur, og tanken bak var at barna skulle bli danske og få et bedre liv. Men etter ett til to år i danske fosterfamilier, mistet flere av barna kontakten med familien sin og ble enten adoptert bort eller sendt tilbake til et barnehjem i Nuuk på Grønland. Tabita og Vitus blir i likhet med barna i «det grønlandske eksperiment» frarøvet familie, hjemland, språk og kultur. I barnas nye danske hjem skal fortiden forties. Tabita og Vitus nektes å snakke morsmålet sitt og deres nye, danske mor Eva blir rasende hver gang Tabita gir uttrykk for at hun savner den biologiske moren sin. De ulike kulturene kolliderer og mannen, Berthel, er stilltiende vitne til Evas innbitte fornektelse av barnas opphav. Vitus er litt for liten til å skjønne hva som foregår da han blir sendt til Danmark, men Tabita husker alt og raseriet over alt hun er blitt frarøvet, vokser seg større og større for hvert år som går.
OMTALER
«Sterkt familiedrama kan ende som årets roman. … Det er rystende godt skrudd sammen.» Jyllandsposten
«Iben Mondrup skriver satans god litteratur. Tabita er en fremragende litterær prestasjon.» Berlingske
«Historien til de grønlandske adoptivbarna er er en viktig historie å få fortalt, og Mondrup gjør det på en god og varsom måte med denne romanen.» Politiken
Gledet meg til ny Junker, da jeg har lest alle hennes tidligere nå i sommer. Jeg vet at dette er god krim og den har også fått gode omtaler. Dette tenkte jeg ble bra og det ble det.
Ønsker du god, solid krim uten makabre utbroderinger, skal du lese Junkers bøker.
De tre første har samme hovedpersoner og det har også de to siste, men de kan leses frittstående. De har ikke et komplisert persongalleri som er vanskelig å komme inn i.
Et ubebodd bolighus brenner ned, og liket av en kvinne blir funnet i ruinene. Samtidig forsvinner en 13 år gammel gutt som nettopp har flyttet inn i nabohuset. Den suksessrike miljø-gründeren smiler idet den mørke desember-himmelen over Porsgrunn farges gyllenrød av flammene som er i ferd med å fortære det gamle trehuset. Få timer senere er smilet borte, og han innser at marerittet som skal følge ham natt og dag nettopp har startet. Et drap på en ung, ambisiøs kvinne. En ensom guttunge på feil sted. En genial plan som går i vasken. Hendelser, helt ute av kontroll for han som startet det hele. Et sted der ute finnes det en ukjent drapsmann, men er han også i stand til å drepe et barn? Politietterforsker Eline Torp MÅ finne gutten. Død eller levende. Det må også miljø-gründeren, Magnar Moe-Holmen, som har en ukuelig vilje og et desperat ønske om å stable sitt miserable liv på beina.
Nå leser jeg:
Gaute Heivoll, Drøm om de levende
Leseeksemplar fra Tiden forlag
Gaute Heivoll har jeg ikke lest noe av før, og derfor tenkte jeg at nå var det på tide da jeg ser mange skryter av han.
Han vokser opp midt i skoghavet. Bygda er liten, likevel rommer den en hel verden. Det er revebjellene i Gunvors hage, og Jakobs brønn, det er butikken til Mass og historien om Laura Andersen som slo Jesus ned fra himmelen med en hesjestaur. Og det er Klaus som har en sprekk i beinet som ikke vil gro. Drøm om de levende er fortellingen om en gutt med evner få legger merke til. Fra første stund ser han verden lik ingen andre. Samtidig gjør denne varheten ham utsatt og sårbar. For hvordan vil han møte de prøvelser et liv består av? Hvilke vennskap vil han få? Hva vil skje idet han møter kjærligheten? Vil han kunne takle sorg og død? Drøm om de levende er også et gripende portrett av forfatterens egen far, fra gutt til ung mann. Resultatet er en roman fortalt med et sjeldent språklig overskudd, med nærhet og varme, i livets lys og mørke.
Ja, her ante jeg ikke hva jeg gikk til, men var optimist. Dette skal visstnok være første bok i en serie. Den så fornøyelig ut, så da håpte jeg den passet med min humor.
Det gjorde dem så absolutt. For en historie og for et persongalleri. I starten var jeg litt forvirret, til jeg lærte alle å kjenne.
Det eneste som undrer meg er hvorfor julen kommer først, for så å gå bakover i tid og så kommer julen på nytt. Det var også et hår der i julefortellingen jeg ikke helt forstod hvor det kom fra.
Jeg elsket denne historien og jeg gleder meg hvis det kommer flere.
Jeg forstår egentlig ikke at det er mulig å klare å skrive noe så fargerikt og varmt og medmenneskelig og humoristisk.
Alle personene i Enkepalasset har hver sin historie i ryggsekken som preger hverdagen deres, men sakte men sikkert nærmer de seg hverandre. Kjempekoselig lesing. Bravo. Anbefales varmt.
Det er nesten som om det er er helt hus med mange versjoner av En mann med navn Ove eller Ingemar Modig.
Hengebartene faller i kaffen, og Juha er en smule brydd. Han pleier å drikke kaffe fra en Statoilkopp i bilen, og da legger bartene seg greit på utsiden, selv om han har mista det svarte plastlokket. Det er noe helt annet å sitte hos en fremmed gammel dame, med en skjør tekopp med størrelse med en suppebolle. Man må ikke hikke, ikke prompe, og i hvert fall ikke rape. Helst skal man ikke slurpe heller, men slurpe, det gjør han.
Sitat:
Du skjønner, det går aldri bra å bygge lykken sin på andres steiner. Legger du bare dine steiner under huset, så veit du hva det står på.Lar du noen andre legge dem, eller håper at noen andre skal komme og legge dem, så raser plutselig alt sammen. For plutselig er noen av steinene borte. Eller så kom de aldri. Eller så viser det seg at det bare var tomme pappesker.
– Enn om du ikke har noen steiner Sjøl? Detter det ut av Vera.
–Hva?
– Jeg vet ikke hvordan jeg skal….. Jeg skjønner ikke….
Det var mannen min som….. Alle steinene forsvant, eller kanskje ikke alle, men om det er noen tilbake, så ligger de hulter til bulter i en haug og kan ikke brukes til noe som helst! Jeg har ingen steiner jeg!
–Nei. Da må du vel ut og finne egne steiner.
Sitat:
Hun lener seg over rekkverket for å rope på han, men nøler, han har ikke sokker på. Han trasker barbeint i tresko, og selv på avstand ser hun den skitne hælhuden. Hun ser for seg denne gamle mannens tåballene printe fotsvette inn i det orientalske teppet hennes, som en finger over ei stempelpute i en amerikansk krim.
Enkepalasset er en bygård et sted i Norge. En roman om annerledeshet og utenforskap, en frodig fortelling om å skjene sidelengs gjennom tilværelsen. Vi møter den unge Bokhandleren, som går i sikksakk for at ingen onde ånder skal kunne følge etter ham, naboen Leopold i etasjen under, som er redd for å få ei kanonkule i hodet, fru Andersen, som ikke husker om hun har spist, og Elise, som sitter fast i sin mors dødsbo og bare går ut for å være usynlig på kirkegården. Og så kommer Vera, den dagen alt går til helvete. Snart spinnes skjøre tråder av forbindelser gjennom tilfeldige møter, tragedier, konflikter og komiske forviklinger. Vera kjemper for å reise seg igjen, men hvordan skal du få deg venner når du selv er en vanskelig person, og dette med folk “ikke er din greie”? Og hvordan er det egentlig å være nabo med en som alle er redd? Enkepalasset er innkjøpt av Kulturrådet
Nå leser jeg:
Merete Junker, Lillemann, Ildebrann
Leseeksemplar fra Forlagshuset i Vestfold
Gleder meg til ny Junker, da jeg har lest alle hennes tidligere nå i sommer. Jeg vet at dette er god krim og den har også fått gode omtaler. Dette blir bra
Et ubebodd bolighus brenner ned, og liket av en kvinne blir funnet i ruinene. Samtidig forsvinner en 13 år gammel gutt som nettopp har flyttet inn i nabohuset. Den suksessrike miljø-gründeren smiler idet den mørke desember-himmelen over Porsgrunn farges gyllenrød av flammene som er i ferd med å fortære det gamle trehuset. Få timer senere er smilet borte, og han innser at marerittet som skal følge ham natt og dag nettopp har startet. Et drap på en ung, ambisiøs kvinne. En ensom guttunge på feil sted. En genial plan som går i vasken. Hendelser, helt ute av kontroll for han som startet det hele. Et sted der ute finnes det en ukjent drapsmann, men er han også i stand til å drepe et barn? Politietterforsker Eline Torp MÅ finne gutten. Død eller levende. Det må også miljø-gründeren, Magnar Moe-Holmen, som har en ukuelig vilje og et desperat ønske om å stable sitt miserable liv på beina.
Så var jeg klar for Amerikansk jord. En bokvenn har allerede lest den og greide ikke å legge den fra seg, så jeg gikk ut fra at da vil kanskje det samme skje med meg og det gjorde det. Boka har fått blandede kritikker i Usa og diskusjonene har vært harde, men den har solgt meget bra, og det ble spennende lesing.
Jeg synes boka var innmari bra. Den sugde meg inn og holdt meg der helt til slutt.
Jeg måtte Google toget La Bestia og ble sittende og se på det som er filmet av denne hasardiøse reisen.
Ta deg noen minutter og se klippet. Det ligger mye på YouTube, Gravide kvinner og barn, reiser med toget, med livet som innsats, i håp om å rømme fra fattigdom og drapstrusler, og komme seg til USA.
De møtes av skruppelløse kjeltringer på veien, de risikerer å bli ranet, solgt eller drept, og de vet ikke hvem de kan stole på og hvem som er ute etter å lure dem, men de møter også snille mennesker, som hjelper flyktningene.
For meg kryper Amerikansk jord, høyt opp, når favorittlisten skal skrives i år og jeg vil anbefale den varmt.
Hvordan han nrkanmelderen kan legge den bort halvlest, skjønner ikke jeg. Da har de jo bare så vidt startet reisen.
Hovedinnvendingen dreier seg om at boka er skrevet av en hvit nordamerikaner og ikke av en spanskspråklig latinamerikaner. Cummins beskyldes for å drive kulturell appropriering, altså identitetstyveri. Hennes beskrivelse av meksikanere er hemmet av stereotypier, heter det, og intensiteten i faresituasjonene under flukten er av enkelte omtalt som «traumeporno». Det amerikanske forlaget har avlyst en PR-turné på grunn av trusler.
Jeg kan bare si min mening og er ikke ute etter å diskutere det noe nærmere, men skal man lage styr om alle som skriver bøker fra et land de ikke bor i, ja da blir det mange tusen bøker. Jeg synes hun beskrev meksikanerne fint jeg, hun har med alle typer mennesker.
Bildet er hentet fra Dagbladet.
Mitt eget bilde fra Mexico, juli 2019. Vi så flere biler som kjørte rundt med uniformerte menn med våpen. Utenfor et kjøpesenter stod det 4 med maskingeværer. Jeg sa til taxisjåføren at i Norge har ikke politi lov å bære våpen utenom i spesielle tilfeller og da så han forundret ut.
Acapulco, Mexico: Mens Lydia og hennes åtte år gamle sønn gjemmer seg på badet, blir resten av familien massakrert i hagen. Et narkokartell på jakt etter Lydias journalistektemann tror de har klart å ta ham og hele familien hans av dage. Lydia vet at det bare er et spørsmål om tid før de vil komme etter henne og sønnen.
De flykter – først på måfå, deretter nordover. Mer enn 200 mil må de legge bak seg, med buss og tog, og til fots gjennom ørkenen, før de kommer til USA. På veien møter de barmhjertighet og medmenneskelighet, men også livstruende farer. Og hele tiden puster lederen for narkokartellet dem i nakken.
Amerikansk jord er en intenst gripende roman om en mor og et barn på flukt – om sorgen over de som er borte, og om hvor langt vi er villige til å gå for å redde dem vi er glad i. Og samtidig er den en ulidelig spennende katt-og-mus-fortelling som ikke slipper taket i deg.
“Alt ved denne boken er enestående. Den er spennende, språket er vakkert, og historien åpnet virkelig hjertet mitt. Jeg anbefaler den på det sterkeste, du kommer ikke til å klare å legge den fra deg. Det er bare en fantastisk roman.” Oprah
Ja, her aner jeg ikke hva jeg går til, men er optimist. Dette skal visstnok være første bok i en serie. Den ser da fornøyelig ut, så da håper jeg den passer med min humor.
Enkepalasset er en bygård et sted i Norge. En roman om annerledeshet og utenforskap, en frodig fortelling om å skjene sidelengs gjennom tilværelsen. Vi møter den unge Bokhandleren, som går i sikksakk for at ingen onde ånder skal kunne følge etter ham, naboen Leopold i etasjen under, som er redd for å få ei kanonkule i hodet, fru Andersen, som ikke husker om hun har spist, og Elise, som sitter fast i sin mors dødsbo og bare går ut for å være usynlig på kirkegården. Og så kommer Vera, den dagen alt går til helvete. Snart spinnes skjøre tråder av forbindelser gjennom tilfeldige møter, tragedier, konflikter og komiske forviklinger. Vera kjemper for å reise seg igjen, men hvordan skal du få deg venner når du selv er en vanskelig person, og dette med folk “ikke er din greie”? Og hvordan er det egentlig å være nabo med en som alle er redd? Enkepalasset er innkjøpt av Kulturrådet
Det er på sengekanten jeg koser meg med Enkepalasset. På dagtid skal jeg lese:
Merete Junker, Lillemann, Ildebrann
Leseeksemplar fra Forlagshuset i Vestfold
Gleder meg til ny Junker, da jeg har lest alle hennes tidligere nå i sommer. Jeg vet at dette er god krim og den har også fått gode omtaler. Dette blir bra
Et ubebodd bolighus brenner ned, og liket av en kvinne blir funnet i ruinene. Samtidig forsvinner en 13 år gammel gutt som nettopp har flyttet inn i nabohuset. Den suksessrike miljø-gründeren smiler idet den mørke desember-himmelen over Porsgrunn farges gyllenrød av flammene som er i ferd med å fortære det gamle trehuset. Få timer senere er smilet borte, og han innser at marerittet som skal følge ham natt og dag nettopp har startet. Et drap på en ung, ambisiøs kvinne. En ensom guttunge på feil sted. En genial plan som går i vasken. Hendelser, helt ute av kontroll for han som startet det hele. Et sted der ute finnes det en ukjent drapsmann, men er han også i stand til å drepe et barn? Politietterforsker Eline Torp MÅ finne gutten. Død eller levende. Det må også miljø-gründeren, Magnar Moe-Holmen, som har en ukuelig vilje og et desperat ønske om å stable sitt miserable liv på beina.
Jeg har også skrevet omtale av to av bøkene i Ulestkonkurransen til Bookis.
De leste jeg forrige måned, men det har vært hemmelig til nå. Vinneren presenteres i dag, 1. oktober på Bookis sine sider.
Anniken Steinarsdottir, Sjelemakeren
Leseeksemplar fra Heim forlag
Arbeidet med å være med i juryen i Ulestkonkurransen som Bookis arrangerer, gjør at jeg blir tildelt bøker jeg ellers ikke ville lest og jeg elsker nettopp dette. Å utfordre meg selv med andre leseopplevelser enn jeg selv ville plukket ut. Sjelemakeren er fra sjangeren Fantasy, noe jeg ikke kan fordra……. trodde jeg.
Vel så feil kan man ta. Jeg digget denne boken. Sjelemakeren fanget meg fra første side og har nesten ikke sluppet meg enda, en måned senere. Jeg likte historien, spenningen og språket.
Hun sier selv i dette intervjuet:
– Sjelemakeren handler om fremmede verdener, magi, vennskap, og det å finne seg selv og tilhørighet. Det er en historie jeg håper kan glede andre like mye som den har gledet meg.
Vel vel, men jeg har akkurat fylt 60. Men føler meg sikkert som ung voksen. Du verden hvor jeg gleder meg til fortsettelsen Anniken Steinardottir. Anbefales alle som liker spenning og litt annerledes romaner. Ha et åpent din og kos deg.
Jeg er et menneske. Jeg er fra Kristiansand. Navnet mitt er ikke Cibus.
Etter en krangel med foreldrene drar Noah til den avdøde morfarens hus for å samle seg og puste ut i fred, men der skjer noe dramatisk. På forunderlig vis havner han i Elessos, et land hvor mennesker ikke finnes. Her blir han tatt til fange av et underlig følge, og minnene hans stjeles sakte, men sikkert.
Noah forsøker å områ seg og overleve i denne merkelige verdenen, en verden som tærer på ham, men også en verden hvor det finnes kjærlighet. Men er det mulig å finne tilhørighet blant det ukjente om han mister seg selv? En ting er sikkert. Han må rømme fra følget, selv om det kan koste ham livet
Marie Haglund Dahl, Da jeg var ingen
Leseeksemplar fra Forlagshuset Publica
Da jeg var ingen, grep tak i hjertet mitt og filleristet det. Det er så sårt, så hjerteskjærende men også så vakkert skrevet om hvordan det er å leve med en psykisk sykdom.
Å forklare hvordan det er å være psykisk syk, er nesten en umulighet for en frisk person klarer ikke å forstå. Men Dahl greier å få meg til å forstå, i den grad jeg er i stand til det.
Dette er en bok jeg vil bære med meg i hjertet lenge. Jeg anbefaler den varmt.
Sitat:
Jeg visste det ikke, visste ikke at hviskestemmen var våken igjen, jeg ante ikke at hun var vekket fra hiet sitt, at hun hvisket syke ord inn i tankene mine. Men i kveld er hun tilbake. I kveld hørte jeg henne. Den vonde, hviskende og fremmede, men likevel svært velkjente stemmen. Sykdommens stemme.
Jeg vil få fram at man som psykisk syk ikke later som man er syk; man later som man er «frisk». Det er dette folk misforstår, sier Dahl.
Marigull ønsker å bryte ut av et destruktivt samboerskap på Grünerløkka, men hindres av sosiale forventinger. Hun er rastløs og drømmer om en bachelorgrad, men i sin søken etter en utdannelse mister hun grepet og blir innlagt på psykiatrisk sykehus. Marigull blir nødt til å sette både livet og drømmene sine på vent i håp om å bli frisk. Men det viser seg å være svært vanskelig å vende tilbake til en normal tilværelse. Marigull må ikke bare kjempe mot samfunnets tabuer og fordommer, hun må også krige mot seg selv. Det blir en seig og pinefull kamp som nesten koster henne livet
Jeg har også lest første bok i Aschehougs leseufordring
Jeg anbefaler alle å lese andre ting innimellom, enn det de vanligvis gjør. Bli snill igjen, er en roman jeg ikke selv ville kjøpt, for jeg er ikke så glad i samtidsromaner og særlig ikke i jegperson, der hele boken er hovedpersonens tanker. Men det hender seg at det er noen av de som kryper under huden på meg. Det gjorde ikke denne.
Men jeg er overbevist om at hjernen min likevel likte utfordringen for boken fikk meg til å tenke og det er jo bra. For det første tenker jeg at Henning, hovedpersonen er en dust rett og slett.
Men det slår meg også at historien hans representerer kanskje hvordan det er blitt i dagens samfunn. Veldig mange higer etter kjærlighet, etter å bli sett og de forventer å få dette hos en partner. Samtidig forlater de partneren når det dabber litt av, på jakt etter en ny. Å være sammen med noen seksuelt i dag, virker på meg som det bare er for å stille ett begjær. Den ekte kjærligheten forsvinner fordi man hele tiden leter etter å få stilt sine behov eller dekke en annens behov. Kanskje er det derfor parforhold aldri varer i dag.
Jeg synes det er trist at vi er blitt så frigjorte at vi skal ligge rundt med den som er tilgjengelig.
Hvor blir det av den ekte kjærligheten. Selv skrev jeg om dette her en dag, for ekte kjærlighet krever en annen innsats enn det de fleste i dag er villig til å gjøre. Men jeg kan love at belønningen er desto større. Kjærlighet er ikke åndeløshet, opphisselse… Det er ikke å uttale løfter om evig lidenskap.
Ja jeg sier ikke at alt var bare himmel før heller, det var mange dårlige ekteskap, men jeg tror det blir få i fremtiden som får oppleve den dype kjærligheten. Det viser vel skilsmissetallene.
Sitat:
Jeg kan ikke huske at jeg er blitt holdt, eller tatt imot, eller blitt tatt vare på, slik jeg tenker meg at jeg skal kunne oppleve det sammen med en mann. Jeg har lyst til å bli eid. Jeg vil kjenne at jeg mister kontroll, at jeg ikke behøver å holde igjen eller alltid være den som gjør noe med den andre. Jeg vil også bli gjort med, og da mener jeg ikke bare seksuelt. Jeg trenger en form for omsorg som jeg selv vet hvordan jeg kan gi, men som jeg nesten aldri har fått, ikke av en kvinne. Og ikke av en mann heller, forresten.
Jeg trenger. Som healer ville jeg gått tilbake til forholdet Henning hadde til sin far, den manglende omsorgen og interessen og så ville jeg sagt at det er der en del av utfordringen ligger. Du må lære deg å bli glad i deg selv, ville jeg nok sagt og da vil du ikke lenger trenge noen på den måten.
Så ja, den fikk meg til å tenke og irritere meg, men dette er bare ikke typen romaner jeg blir glad i.
Ømheten hadde vokst i ham, den var blitt for stor og for krevende til at noen kunne ta imot den. I hvert fall ikke en kvinne. Men ikke en mann heller, det kunne han jo ikke.
Han heter Henning, og han er ferdig med kvinner. Han har hatt kjærester, han har hatt samboere og han har vært gift flere ganger, men nå er han alene. Han har en voksen datter som han ikke kjenner lenger. En dag møter han henne på gaten og blir skremt av hvem hun har blitt. Han bestemmer seg for å redde henne. Dette blir innledningen til en desperat undersøkelse av hvem han selv har vært – som mann, sammen med kvinner – og hvem han kan bli.
Bli snill igjen er en roman der noen av vår tids skarpe motsetninger samles i portrettet av en mann som aldri gir opp håpet. En roman der ømhet og raseri, skuffelser og nye forventninger til hva livet kan være, tørner sammen. Det er også en sår fortelling om en umulig forelskelse, som likevel blir en redning.
September stabelen skulle se ut som et dikt, men det var ikke helt en suksess. Det handler om mitt liv som rotte og det går rett vest, med både dødsfall og gjenoppstandelse.
Haha, dyp poesi, det må dere vel være enig i? Eller?
Mitt liv som rotte
Tro meg når jeg lyver
Høyt henger de
En som deg
Vannmannen
Når stormen aldri løyer
For jeg lar deg gå
Skyggedanseren
Risiko
Se meg falle
Nahrs siste dans
Så ble det kaldt
Bakom synger døden
Reisen til livsvannet
I dag jeg, i morgen du
Ingemar modigs oppvåkning
Da slutter vi å tøyse og det er i dypeste alvor jeg presenterer månedens utvalgte. Denne måneden skjedde det som fort kan skje, nemlig at en bok griper meg så sterkt at den omrokkerte hele stabelen. Nemlig Skyggedanseren. Jeg greide ikke å gå i gang med mørk krim etter å ha lest den og derfor blir stabelen endret underveis til noe lettere lesestoff for en periode.
Joyce Carol Oates, Mitt liv som rotte
Leseeksemplar fra Pax forlag
Jeg hadde ikke lest noe av Oates før. Jeg hadde en til i hylla, Fordi det er bittert og fordi det er mitt hjerte, men har ikke lest den enda. Jeg ante ikke hva jeg gikk til. Jeg var faktisk litt skeptisk i og med at Oates var foreslått til Nobels litteraturpris flere ganger og det er ikke bestandig at jeg liker de bøkene kritikerne hyller. Vel nå har jeg foreløbig fem Oates bøker til i hylla og venter på den sjette, Graverens datter. Det sier vel sitt. Jeg kastet meg rundt og bestilte de jeg fant til salgs.
Oates blåste nemlig hatten av meg. For en forfatter. Mitt liv som rotte seiler rett inn blant årets beste bøker. Den er så velskrevet og så tankevekkende og i disse varslertider, inspirerte den meg også til et varslerdikt.
Mitt liv som rotte er en sånn, skal du lese bare en bok i år, les denne. Et mesterverk av de sjeldne.
Hva veier tyngst: Å være lojal mot familien eller å gjøre det som er moralsk riktig? I Mitt liv som rotte følger vi Violet Rue Kerrigan, en ung kvinne som ser tilbake på et liv i eksil fra familien. Da hun i en alder av tolv oppdager at brødrene har begått en alvorlig forbrytelse, dras hun mellom sin rettferdighetssans og lojaliteten mot familien. Avgjørelsen hun tar, forandrer livet hennes for alltid. Gjennom en serie hendelser betrakter Violet omstendighetene som gjør at hun går fra å være det høyt elskede yngste barnet i ungeflokken på sju, til å bli tysteren og «rotta» som angir sine egne brødre og sørger for at de blir arrestert og dømt. Oates’ nye roman tar for seg temaer som rasisme, kvinne hat, familie, lojalitet, seksualitet og identitet. Violets fortvilte kamp for å bryte familieforbannelsen og finne sin egen identitet på utsiden av familien, skildres med melankoli og kraft
Ellen G. Simensen, Tro meg når jeg lyver
Leseeksemplar fra Cappelen Damm
Simensen er debutant og etter det jeg kan se fra de første omtalene, blir det suksess. I tillegg til de omtalene jeg har sett i bokgruppene, har jeg også fått melding fra andre bokvenner at denne må leses.
Det står psykologisk krim og de har jeg litt vansker med, så derfor er jeg spent.Tro meg når jeg lyver, er en krim som når langt og allerede er den solgt til Frankrike. Fantastisk debutbok. Veldig spennende og den er velskrevet. Anbefales alle som enda ikke har fått lest den. Jeg har faktisk ikke sett en eneste dårlig omtale og jeg tråler jo gruppene etter omtaler for å få inspirasjon og for å vite om perler jeg må få med meg. Stilig omslag. Det kan se ut som om det er mer fokus på omslag igjen. Kanskje har forlagene skjønt at vi bokelskere er litt lei “dame med ryggen til” – omslag
Tro meg når jeg lyver er en psykologisk krimroman som spenner et vidt lerret fra øst i landet til ytterst i vest.
Politimannen Lars Lukassen ser muligheten til en permanent forfremmelse idet han må rykke ut til likfunnet av en tidligere klassekamerat. Situasjonen på politistasjonen i Hønefoss forverres da en uhyggelig skikkelse oppsøker barn og deler sine mørke hemmeligheter. Samtidig kommer læreren Johanna Brekke til byen for et vikariat. Lars blir raskt tiltrukket av henne. Men hva er det Johanna rømmer fra, og hvem er venn og hvem er fiende i jakten på sannheten?
Lene Lauritsen Kjølner, Høyt henger de
Leseeksemplar sendt som gave fra forfatteren
Da er jeg klar for å bli skikkelig kjent med Olivia. Jeg hilste på henne i 2018,I de beste sirkler, men nå er det på tide å lese meg litt opp på denne humørsprederen, for Kjølner kom nettopp ut med en ny bok om Olivia, nemlig Sort gryte. Hun kommer også med en julebok men det er visstnok med en annen hovedperson, nemlig Petra
Jeg og Olivia er egentlig blitt bestevenner allerede vi og jeg skal prøve å lese alle etter tur, selv om den neste Hvorfor spurte de ikke Evensen, har havnet nederst i oktoberlesestabelen, så skal Olivia vite at bare det å få komme inn i den stabelen, er et hederstegn. Når kjente forfattere som Ken Follett, (helt nylig utgitt, Aftentid og morgengry), Amanda Prowse med Theo(som jeg også gleder meg veldig til, etter å ha lest Anna tidligere i sommer) og Kristin Hannah, Sommernatten, (hun fra Nattergalen vet dere) og nyeste Libby Page, Alltid åpent, med flere, ja de måtte vike så Olivia skal jaggu være stolt hun.
Jeg anbefaler Lene Lauritsen Kjølners lune humorkrim, ypperlig for mørke høstkvelder, med en kopp te, (å nei, jeg liker ikke te), et glass vin og levende lys og et pledd. Nydelig
En krim med særegen varme og humor, lekende lett språk og troverdig spenning. Olivia går ofte tur med hunden sin på den idylliske øya Ankerholmen utenfor Tønsberg. En dag snubler hun over noe som skal riste liv i den fastlåste tilværelsen hennes – på godt og vondt. For hovedstadsadvokaten Fridtjof Prebensen dingler livløs fra et rep på verandaen til Nilsens hytte, og politiet kobles raskt inn i saken. Men Olivia klarer ikke la være å etterforske litt på egen hånd. For bopliktkonflikten har tydeligvis nådd nye høyder på den vanligvis fredfulle øya, og ingen forblir urørt av det som skjer
Marc Levy, En som deg
Leseeksemplar fra Panta forlag
Heller ikke her ante jeg hva jeg gikk til, så jeg krysset fingrene for at det ville falle i smak. Og det gjorde det. Varmt og lett og underholdende, med personer du blir glad i. Jeg så noen skrev at den var usannsynlig. Ja det kan nok hende den er , men det er jo mange bøker vi liker så det tar jeg ikke så tungt. Dette er boken for deg som vil kose deg og ikke lese om alvorlige, triste og vonde ting, men bare slappe av. Den er heller ikke overomantisert, noe jeg er allergisk mot, bare en liten passe dose. Likte den godt og vil lese en til av Marc Levy.
Kan en kvinne som henne falle for en mann som ham? Velkommen til Fifth Avenue nr. 12, en New York-bygård med en blandet samling beboere og en av byens siste håndstyrte heiser. En dag begynner Sanji som heisoperatør i bygningen, for å hjelpe sin gamle og syke onkel. Det ingen vet, er at denkjekke, unge mannen i uniform egentlig er en fremgangsrik forretningsmann. I øverste etasje bor Chloe, en ung skuespillerinne som jobber med å lese inn lydbøker. Når Sanji og Chloes veier krysses, setter det i gang en rekke hendelser ingen kan stoppe, og livet på Fifth Avenue blir aldri det samme igjen. Marc Levy har solgt over 40 millioner bøker
Merete Junker, Vannmannen
Denne har jeg kjøpt selv.
Junker har egentlig satt sitt preg på sommeren her i familien, for både jeg og gubben har lest hennes tidligere bøker, for å være klar til hennes nyeste, som kom ut nå i august, Lillemann, Ildebrann.
De kan leses frittstående også, men greit å lese de kronologisk siden noen av de har samme hovedpersonene, som de tre første.
Vannmannen grep tak i meg fra første side og slapp ikke taket før på slutten. Nå er jeg klar for oktober og der ligger Lillemann, Ildebrann og venter. Sammen med Olivia, blir de to eneste krim som er planlagt i oktober, har en liten krimpause denne måneden, men kan ikke slippe helt taket, for i november blir det nemlig mange. Jeg har blant annet ikke fått lest Frode Eie Larsens nye enda, som får toppkarakter overalt, så den må med i november og så kommer Rosenfeldt med ny serie, han som har skrevete Broen serien, som har hatt suksess på tv og Sebastian Bergmann-serien. Ja se der, nå har jeg allerede begynt å tenke på neste måned jeg. Og det første dag jeg begynner på oktoberstabelen.
Har du ikke oppdaget Merete Junker enda, ja da har du mye bra tilgode. Lettlest, spennende og ikke makabert. Rett og slett god krim.
Kattis lever på livets skyggeside i Porsgrunn, dagene går med til å skaffe piller og alkohol og finne bortgjemte steder der hun kan varme seg og sove ut rusen. En natt blir hun vitne til at en handlevogn dumpes i sjøen rett ved skjulestedet hennes, og i handlevogna ligger det noe som viser seg å være et lik. Men det er ikke bare Kattis som ser det, det er flere øyne som følger med i den gamle industribyen.
Samtidig kommer journalisten Sigmund Boye over noen urovekkende bilder av sin egen mor. For å finne ut hvilke hemmeligheter hun skjuler, bestemmer han seg for å skygge henne gjennom Berlin, der hun studerte som ung kvinne. Før Sigmund vet ordet av det, har han begått lovbrudd som kan sette forholdet til samboeren,Eline Torp, på spill. Eline, på sin side, forsøker å løse drapsgåten – men det viktigste vitnet, rusmisbrukeren Kattis, er sporløst
Lars Helle, Når stormen aldri løyer.
En gave fra forlagshuset Vestfold når jeg var der på besøk i juli.
Dette er en krim der du selv kan sitte og gjette hvordan alt henger sammen og nettopp det er det mange som liker.
Det er intervju med den siktede innimellom kapitlene. For meg tok det bort litt av spenningen, for der fikk vi vite hva som skulle skje, før det skjedde. Selv om vedkommende var anonym, følte jeg ikke det bidro til å øke spenningen.
Det er en Jeg forteller hva som skjedde bok og det blir litt rolig for meg I starten. Det går liksom ikke fort nok før det begynner å spisse seg til, da blir det action og da er jeg med.
Men hvis du elsker litt roligere krim, der du kan fundere på hvordan ting henger sammen, ja da er dette en krim du må merke deg. Det er heller ikke makabert, så mange vil nok like denne godt.
En forblåst novemberdag i 2012 banker det forsiktig på krimforfatter Kurt Stilles dør. Utenfor står en søkkvåt, ung kvinne. Hun bringer med seg et brev som snur Kurts verden på hodet. Alle tanker han har tenkt, må tenkes på nytt. Vonde ting vil virvles opp. Sorg hentes fram.
I 1984 deltok Kurt Stille i etterforskningen av drapet på datteren til en svært moralistisk biskop. Jakten brakte ham i kontakt med kristenrockere, forfyllede forfattere, Grand Prix-artister og vikingspillere. Det eneste de hadde til felles var at de løy. Har kvinnens brev en forbindelse med attenåringen som ble funnet død ved foten av et stup midt under Lillehammer-OL? Eller med gutten som ble drept i en narkohandel mens politiet var opptatt av å lete etter NOKAS-ranerne?
Samtidig som Kurt forsøker å finne sammenhengene ingen andre vil se, lurer en skygge i kulissene. En som vil Kurt og datteren hans alt enn godt.
«Når stormen aldri løyer» er en ekte «who-done-it-krim». Her gis leseren alle muligheter til å løse gåtene før hovedpersonen. Dette er Lars Helles første roman om Kurt Stille.
Kelly Rimmer, noter deg navnet. Velskrevet og hjerteskjærende, der en søster har suksess med mann og god karriere mens den andre er rusmisbruker. Et velkjent tema, hvor langt skal vi strekke oss for å hjelpe, gang på gang. Håpet når det går bra, skyldfølelsen når man ikke kan hjelpe, usikkerheten, frykten. Veldig bra bok som setter spor og som man husker. Anbefales varmt.
Som barn var Lexie og Annie utrolig sammensveiset. Tapet av faren de elsket bandt dem sammen, og de holdt hverandre oppe gjennom livets stormkast. Som voksne kunne ikke Lexie og Annie vært mer forskjellige.
Lexie er en vellykket lege, lykkelig forlovet. Annie er rusmisbruker – en tyv og en løgner. Når Annie står i fare for å bli fratatt sin nyfødte datter, ringer hun søsteren for å trygle om hjelp.
Før jeg lar deg gå er en rørende og oppslukende bok med et skremmende dilemma: Søsteren din eller babyen hennes? Hvem velger du?
Kelly Rimmer er den internasjonale bestselgende forfatteren av Den hemmelige datteren og Meg uten deg.
«
En
hjerteskjærende historie om familie og hvor langt man vil strekke seg for å redde dem man elsker.» Daily Telegraph
«Et gripende dilemma.» Marie Claire
Sara Omar, Skyggedanseren
Leseeksemplar fra Aschehoug
Skyggedanseren har jeg bevisst skubbet foran meg. Jeg leste Dødevaskeren og visste at dette også er en sterk og vond historie, der man må legge følelsene igjen utenpå. Sara Omar, Dødevaskeren
Derfor orket jeg ikke å lese den i sommer. Det samme har jeg gjort med Nahrs dans, men nå har jeg lagt begge på samme måned. Jeg har derfor bevisst lagt et par bøker mellom dem. Det er riktignok to krim, så kanskje bytter jeg litt når jeg nærmer meg, men de måtte jo legges slik for diktet sin skyld.
Ja her kom den, boken som veltet hele stabelen så jeg måtte stable på nytt. Dette er vondt å lese, veldig vondt men derfor er det også veldig viktig. Men man skal ha i tankene at man ikke skal dømme grupper av mennesker når man leser denne romanen. Her er det nemlig både pedofili og overgrep, i tillegg til et forkvaklet kvinnesyn, som ikke hører hjemme i den moderne verden.
Jeg så en annen bokblogger kommenterte at hun kjente ikke igjen beskrivelsene, ut fra det andre kurdiske kvinner fortalte om sin historie, så vi må ikke sluke alt rått og tro at det er sånn for alle. Selv om en nordmann tok livet av alle på en øy,så er ikke det gjengs for alle nordmenn, så pass deg for å dømme. Men samtidig må vi vite at det skjer, for at det skal bli endring.
«Sara Omars nye bok «Skyggedanseren» skildrer et helvete av et liv for en liten jente, så regn ikke med å sove etterpå.» Guri Hjeltnes, VG (Terningkast 5)
I Skyggedanseren følger vi Frmesk fra Dødevaskeren videre i livet.
Kurdistan 1994. Frmesk har sluttet å snakke, og spise. Hun tegner voldsomme tegninger og lemlester dukkene sine. Besteforeldrene Gawhar og Darwésh kjemper for å gi Frmesk livsgleden tilbake. Gawahr søker tilflukt i troen og sender Frmesk til koranundervisning i byens store moské, hvor Frmesks onkel Muhammad er imam, uten å ane noe om overgrepene som venter henne. Morfaren tar opp kampen mot kvinneundertrykkelsen, han åpner en hamam kun for kvinner og håper at den hjertevarme atmosfæren der kan få lyset tilbake i Frmesks liv.
Danmark 2007. Frmesk holder seg for seg selv på universitetet. Selv om hun nødig vil utløse farens vrede trosser hun ham ved å gå uten tørkle og å skrive kritiske artikler om kvinners rettigheter. Hjemme steller hun leiligheten, lager mat og passer de to småsøsknene. Moren tilbringer dagene på sofaen med endeløse tv-serier fra Midtøsten. Foreldrene er skilt, men faren kommer hjem til dem hver dag og styrer familien med jernhånd. Ifølge ham er dikt skrevet av kvinner vulgære, og når han oppdager at Frmesk skriver dikt i smug for å bearbeide sine dype arr på sjelen, eskalerer volden. Hun ser ingen annen utvei enn å søke frihet i enda et fremmed land.
Skyggedanseren er en roman om en utsatt jentes ensomme, harde kamp for å unnslippe barndommens mørke og finne frihet i et nytt liv langt mot nord.
«Dramatisk roman om isolasjon og familievold. Her har vi en forfatter som har brukt litteraturen til å bryte ut av sin egen skjebne og bli en forkjemper for undertryktes frigjøring.» Ingunn Økland, Aftenposten
«Med en usedvanlig sterk fortelling bærer Sara Omar vitnesbyrd på vegne av alle voldsutsatte kvinner, (…) Omar har en usedvanlig sterk fortelling og et viktig budskap.» Astri Fosvold, Vårt Land
Her ble da lesesstabelen endret. Noen ble tatt ut og andre fikk plass. Jeg måtte ha en pause.
Jeg hadde funnet frem denne for den er nok litt fredeligere i det jeg skal sove. Det blir derfor lest to bøker samtidig.En vond på dagtid, en avslappende på kvelden. Denne var ikke med i leseplanen for september så den så ganske så fornøyd ut, når den likevel fikk være med.
Dette var en lett underholdningsbok uten drama, kun kos, på grensen til å være litt for rolig for meg, men samtidig veldig avslappende.
Ny bok fra leserfavoritten Karin Brunk Holmqvist, mesteren i å skildre det store i det lille. I Hammenhög på Österlen bor Lovisa og Elvy, bestevenner og nære naboer. En av Lovisas kjæreste eiendeler er en statue hun har arvet. Bysten, som Lovisa kaller Helga Müller, er en stilig kvinne, og Lovisa pleier å prate med henne når hun pusler omkring hjemme. Da Antikkjegerne kommer til Simrishamn, tar Lovisa og Elvy med Helga Müller dit. Ifølge TV-programmets ekspert er bysten verdt syttifem tusen kroner, og Lovisa blir nærmest stum av forundring. I myldret som oppstår rundt TV-opptaket, smyger bedrageren Edmund seg omkring. Han innynder seg hos Lovisa og lover henne enda mer penger om hun lar ham selge bysten. Lovisa synes det høres forlokkende ut, men Elvy aner uråd. Og dette er bare noe av det som forstyrrer det ellers rolige livet i Hammenhög.
Karin Brunk Holmqvist bor i Tomelilla i Österlen i Sverige. I hjemlandet er hun ikke bare kjent som forfatter, men også som foredragsholder. Romanene hennes har hatt suksess i flere land. Bare i Norge er det solgt nærmere 600 000 eksemplarer.
Mikael Bergstrand, Ingemar Modigs oppvåkning
Leseeksemplar fra Anemone forlag, Strawberry publishing
Da fikk Ingemar Modig hoppe fremover i køen og vet dere, at det fortjente han. Enda en nydelig Anemonebok. De er så flinke til å plukke ut gode bøker. Varm, tankevekkende, lærerik, hjerteskjærende, rett og slett en herlig bok.
Jeg har notert meg Mikael Bergstrand. Man merker at forfatteren kjenner til temaet han beskriver, nemlig angst og tvangstanker og bak i boken sier han også at han har samme utfordring som Ingemar og har lært seg å leve med det.
En bok for alle som likte En mann ved navn Ove.
Hver morgen våkner Ingemar Modig søkkvåt av svette rett før klokkeradioen slår seg på. Hvis han ikke rekker å slå den av før alarmen begynner, kommer noen til å dø. Tvangstankene har tatt over Ingemars liv. Men så treffer han Dalia, en elleve år gammel jente fra krigsherjede Syria. Dalia er ikke bare fryktelig sta og en djevel til å banne, hun er i tillegg en veldig god fotballspiller og tar ikke et nei for et nei.
Sammen forsøker de to vennene å finne en vei forbi plagsomme minner og kulturkollisjoner. Det de ikke vet, er at den avdankede journalisten Ludvig Nilsson legger ondsinnede planer. Den fredelige tilværelsen i Borstafors kommer snart bare til å være et blekt minne.
Ingemar Modigs oppvåkning er en sorgmunter fortelling om ensomhet, vennskap og mot.
Sammen forsøker de to vennene å finne en vei forbi plagsomme minner og kulturkollisjoner. Det de ikke vet, er at den avdankede journalisten Ludvig Nilsson legger
ondsinnede planer. Den fredelige tilværelsen i Borstafors kommer snart bare til å være et blekt minne.
Ingemar Modigs oppvåkning er en sorgmunter fortelling om ensomhet, vennskap og mot.
Oversatt av Inge Ulrik Gundersen.
Kjersti Annesdatter Skomsvold, I dag jeg, i morgen du
Leseeksemplar fra oktober forlag.
Jeg gledet meg veldig til en ny roman av Skomsvold for hun er en av mine favorittforfattere. Det er bare så innmari synd at de er så tynne de romanene hennes, at jeg sluker de i en jafs. Hun bruker å male med ordene så det synger inni meg.
Jeg koste meg med I dag jeg, i morgen du, selv om jeg nok ikke synes det var hennes aller beste bok så ble den bedre når du kom litt utover i boken og fikk med deg historien bak og hva hovedpersonen sliter med. Jeg tror jeg må lese den om igjen, for jeg føler at jeg får mer forståelse for begynnelsen når jeg kjenner historien.
“Hele tiden er det som om jeg hører mammas hjerte som banker, ned gjennom gulvet hennes. Det er et sunt og friskt hjerte, hun vil leve lenge, kanskje lenger enn meg. Døden er ikke mindre urettferdig enn livet, men man får om ikke annet sin egen jordflekk til evig tid.”
Peter Venn bor alene i leiligheten under moren, han arbeider som oversetter ved kjøkkenbordet hjemme og går sin faste kveldstur i området rundt kirkegården. Han har et rikt indre liv, men det er stakkarslig sparsomt på ytre hendelser. Han kan ta seg i å lengte etter verden der ute, men først må han finne en måte å løsrive seg fra moren på. Han føler seg fanget av lydene hennes, væremåten og ikke minst av hennes versjon av farens siste år. Peter har ingen minner om faren, alt han har er et stort savn.
Denne fredagen spiser Peter som vanlig kveldsmat hos moren, slik han motvillig har gjort i årevis. Han vet hvilke spørsmål han må stille, men våger han? Og kan han våge å nærme seg noen andre?
Kjersti Annesdatter Skomsvold har skrevet en vidunderlig roman om ensomhet, påtrengende dødsbevissthet og om kjærlighetens frigjørende kraft. Romanen er preget av humoristisk alvor og en usedvanlig språklig oppfinnsomhet.
Bergsveinn Birgisson, Reisen til livsvannet
Leseeksemplar fra Vigmostad og Bjørke
Kritikerrost roman fra Island, så kritikerrost at jeg blir både skeptisk og nysgjerrig på en gang. Det er nemlig ikke alltid at jeg er enig med de som skamroser en roman.
Jeg må være så ærlig å si at jeg greide ikke å lese ferdig denne romanen. Jeg ga den virkelig mange sjanser og prøvde fortvilt og tenkte at den er nok veldig bra, men språket var så vanskelig at jeg greide ikke å få noe flyt i lesingen. Jeg tok derfor beslutningen om å legge den bort. Nå ligger den på vent, for det er noe i meg som sier at det er noe der jeg skal lese, men foreløblig er det stopp.
Kritikerrost og spennende roman fra forfatteren av Nordisk råds-nominerte Svar på brev frå Helga.
Året er 1784. Et heftig vulkanutbrudd har vedvart på Island et helt år. I København vurderer styresmaktene hva som skal gjøres med innbyggerne, om de arbeidsdyktige skal overføres til Danmark for å jobbe i fabrikker. En dansk representant, Magnús Árelíus, er kommet til Island for å vurdere nasjonens tilstand, før beslutning blir tatt.
I opplysningstidens ånd skal han også måle opp Island med nytt måleutstyr.
Men ekspedisjonen tar en uventet
vending når han blir kjent med islendingene og innser at virkeligheten kanskje er mer komplisert enn hans måleutstyr antyder – særlig i nord, på Strandir, der det hellige livsvannet renner.
Nominert til Nordisk råds litteraturpris. Utgitt med støtte fra Nordisk Råds Litteraturprissekretariat.
Susan Abulhawa, Nahrs siste dans
Leseeksemplar fra Aschehoug
Jeg har aldri glemt Morgen i Jenin, den første boken hennes fra Palestina. Det var en sterk og opprivende bok. Det hører jeg denne er også, så jeg får forberede meg på enda en sterk bok for jeg synes det er viktig å lese disse bøkene for å forståelse for hvordan de lever i de landene som lever i konfliktområder.
Nahrs dans er en sterk historie og bør leses. Ikke så hjertesskjærende vond som Skyggedanseren så det var litt lettere å lese den, selv om den er vond nok. Tankevekkende hvordan det er å bli revet opp med roten og må flykte fra land til land uten å få fotfeste noe sted. Man kan jo tenke seg selv hvordan det kan være og i tillegg leve med frykt for livet samme hvor man kommer.
Nahr sitter isolert i et israelsk høyrisikofengsel, på tiende året. Hun tilbringer dagene med å tenke over hendelsene som har bragt henne dit. Hun drømte om mann, barn, og en skjønnhetssalong, men ingenting ble som planlagt. Som datter av palestinske flyktninger kom hun til verden i Kuwait på syttitallet. Familien levde i fattigdom, og Nahr tvinges til å overskride sine egne grenser. Nahrs historie brenner, av sinne, kjærlighet, ømhet, hjelpeløshet og hat. Menneskene rundt henne strever og kjemper – for anstendighet, rettferdighet, normalitet – alt det vi andre, mer privilegerte mennesker tar for gitt. Nahrs siste dans er en roman om kjærlighet til en mann, til en familie, til et land. Og en bok som vil forandre folks måte å tenke på. «Viktig litteratur. (…) Helstøpt. Hovedpersonen virker sprell levende. Jeg leser en forfatter som virkelig vil noe stort, noe revolusjonært, nærmest, med litteraturen.» Katrine Judit Urke, Dagbladet (Terningkast 5
Libby Page, Kunsten å holde seg flytende
Kjøpt selv
Libby Page har kommet med en ny roman, Alltid åpent. Ny forfatter for meg og mens jeg venter på den nye, kan jeg lese denne som jeg kjøpte i sommer når jeg var på ferie og ikke greide å motstå bokhandelmagnetene.
Dette var mer “min” type bok. Avslappende og varm og koselig. Ikke dramaet og spenningen, som er i mine favorittbøker, men en bok jeg koser meg med. Jeg vil lese mer Libby Page når jeg skal ha noe avslappende, kun til underholdning, uten at hjertet mitt nesten brister. Manglet bare en solseng og en paraplydrink, sukk, hvor jeg savner å reise.
Vi blir aldri for gamle til å få nye venner – eller skape en forskjell. Rosemary har bodd i arbeiderbydelen Brixton i London i hele sitt liv. Men nå er alt hun kjenner til, i endring. Biblioteket der hun jobbet er stengt, familiens grønnsakbutikk er gjort om til en trendy bar, og den elskede ektemannen George er død. Kate har nettopp flyttet inn og føler seg alene i en by som er for stor for henne. Karrieren som journalist i en lokalavis er på bunnpunktet, og hun er fast bestemt på å gjøre noe med det. Når det lokale friluftsbadet blir truet av nedlegging, forstår Kate at dette kan være hennes mulighet til å tre inn i rampelyset. Kate og Rosemary bestemmer seg for å kjempe for The Brockwell Lido, som er mer enn et sted å svømme – det er hjertet i lokalsamfunnet. Sammen viser de hva vennskap og samfunnsånd betyr, og hvordan vanlige mennesker kan ta vare på det som betyr noe for dem.
Kate Quinn, Alice-nettverket
Leseeksemplar fra Lesetid, Gyldendal
Denne boken har jeg sett mange fine omtaler om og jeg gledet meg til å lese. Dette var fabelaktig. Denne type bøker er helt på toppen hos meg, når det gjelder sjanger, selv om jeg liker å lese variert er det lite som fenger meg mer.
Inspirert av virkelige historier fra krigen, spennende og velskrevet, men også med humor. Kate Quinn har skrevet flere historiske romaner så jeg håper flere kommer på norsk, ihvertfall hvis de er like god som denne. Denne leste jeg fordi jeg har sett så mange som har anbefalt den. Følg med i bokgruppende dere som elsker å bli inspirert. Der finner dere mange gode tips.
1947. Charlie St. Clair er gravid, ugift og i fare for å bli utstøtt fra familien. Hun bærer på et desperat håp om at kusinen Rose, som forsvant i Frankrike under krigen, kan være i live. Så da foreldrene sender henne til Europa for å ta hånd om «det lille problemet», stikker hun av til London, fast bestemt på å finne ut hva som har skjedd med Rose.
1915. Eve Gardiner klør i fingrene etter å bli med i kampen mot tyskerne. Helt uventet får hun muligheten da hun blir rekruttert av den britiske etterretningen og sendt til Frankrike, der den sagnomsuste Lili har bygget opp et stort nettverk av hemmelige agenter like under nesen på tyskerne.
Tretti år senere er Eve en sær gammel kvinne, preget av forræderiet som til slutt rev Alice-nettverket fra hverandre. Hun tilbringer dagene i alkoholrus og ensomhet, helt til en ung amerikansk kvinne dukker opp og nevner et navn som Eve ikke har hørt på flere tiår …
Mons Kallentoft, Se meg falle Leseeksemplar fra Goliat forlag.
Det er kjekt å kunne lese en Goliatbok igjen. De er veldig flinke til å gi ut gode krimbøker, blant annet Peter May og Wiiliam Shaw, som er blant mine favoritter.
Kallentoft har jeg to bøker av, men jeg tror de er en del av en serie, og jeg har ikke alle, så de er blitt stående der på vent. Dette er første bok i en ny serie så det blir spennende
Spesiell skrivestil på denne boken så hold tunga beint i munnen. Kallentoft avslutter et kapittel med et komma og fortsetter på neste side med samme setning, men bytter person. Hovedpersonen leter etter datteren som har forsvunnet på Mallorca og dette gjennomsyrer handlingen, da tanker om henne, dukker opp midt i handlingen. Men når man er obs på det, går det fint å komme inn i. Spenningen øker etterhvert og det blir en bra thriller dette. Alle kan vel forestille seg helvetet det må være når et barn er forsvunnet og man ikke finner ut hva som har skjedd.
En forsvunnet tenåringsjente. En pappa som aldri kommer til å slutte å lete. Et ukjent Mallorca – korrupt og hensynsløst. Tre år har gått siden Tim Blancks sekstenårige datter forsvant under en charterferie med venninner til Mallorca. Blanck har dårlig samvittighet siden det var han som overtalte ekskona til å la henne få dra. Han har lovet seg selv å aldri slutte å lete etter henne, et løfte som har slitt i stykker ekteskapet og fått ham til å flytte permanent til Palma
Paulo Coelho, Manuskriptet fra Accra
Kjøpt selv samtidig med Gjennom natten hos Platekompaniet, pocketdeal 3 for kr 250,-
Paulo Coelho var lenge en av mine favorittforfattere, men så falt jeg av, for jeg synes ikke han skrev like bra lenger. Jeg har derfor noen jeg ikke har lest og denne er en av de.
Vel ja, noen gullkorn har jeg merket meg men det er ikke all verden dette, det skal sies. Å skulle betale full pris for disse 170 sidene, der mange sider er tomme mellom kapitlene, nei, da ville jeg blitt sur.
Men i kjent Coelhostil, er det mange fine sitater:
Sitat:
De som bare søker suksess, vil nesten aldri finne den, for den er ikke et mål i seg selv, men en konsekvens.
En besettelse er til ingen nytte, den fører deg på villspor for til slutt å drepe gleden ved å leve.
Ikke alle som har en gullhaug like stor som det berget vi ser sør for byen, er rike. Rik er den som hvert øyeblikk i livet er i kontakt med kjærlighetens energi.
Det er viktig å sette seg mål. Men etter at vi er kommet i vei, skader det ikke å stoppe for å nyte landskapet rundt oss. For hver meter som er tilbakelagt, kan du se litt lenger og benytte anledningen til å oppdage ting du tidligere ikke har lagt merke til.
Ingen egen omtale
1099. Mens Jerusalem forbereder seg på å bli invadert av korsfarere, inviterer en gresk mann som er kjent som Kopteren byens innbyggere til et møte. Kristne, jøder og muslimer samles på torget til det de trorer en tale som vil oppildne dem til kamp, for alt tyder på nederlaget er nært forestående. Fienden er sterkere og langt bedre rustet enn dem.
Men Kopteren ønsker ikke å mane til kamp. I stedet ber ham sine bysbarn søke visdom i det livet har lært dem, og oppmuntrer dem til å snakke om sin hverdag. Og de stiller ham spørsmål: om virkelige fiender, nederlag, ensomhet. De har spørsmål om det å kjempe, om forandringer, skjønnhet, hvilken retning man skal gå i. De spør om kjærlighet, lojalitet, sex og eleganse, frykt, engstelse, visdom og om hva fremtiden bringer. Og Kopteren svarer. Selv etter tusen år er svarene hans gyldige.
Imogen Kealey, Frigjøringen
Leseeksemplar fra Cappelen Damm, Feelgoodbøker
Så ut til å være noe som faller i smak, basert på en sann historie. Og skal jeg se alle bøkene denne måneden under ett, tror jeg at denne er den mest spennende av de alle, ja til og med mer spennende enn krimbøkene for det blir på en annen måte. Denne historien er om en av spionene Nazistene lette mest etter under krigen. Nancy Wake, Den hvite musen.
Det er så innmari spennende å lese om når hun driver med katt og mus lek med soldatene og hva motstandsgruppene gjør for å sabotere. Innimellom må man bare le når hun setter menn på plass, som ikke helt tror en med pupper, kan være spion. Rett og slett en fantastisk bok og så spennende at jeg hadde lyst til å poste den i krimbøkergruppene.
Igjen et omslag som gir inntrykk av å være kun suppete romantikk, dame med ryggen mot. Ja hun har sykkel men den viser ikke hvordan hun syklet, var det åtte mil for å få tak i en radio, tror nesten det var enda lengre.
Det er også fint at det står bak i boken hvilke situasjoner som er endret på i forhold til hva som virkelig skjedde.
Nancy gifter seg i starten av boken så første del av handlingen er lagt til Marseille. Jeg har derfor vandret i den gamle bydelen og jeg har vært på fiskemarkedet som er beskrevet i boken. Gleder meg til å komme tilbake dit en gang.
En medrivende historisk thriller basert på en av andre verdenskrigs mest fascinerende kvinner: den hemmelige agenten og heltinnen Nancy Wake. I sin tid befant hun seg øverst på listen over personer nazistene ville ha tak i.
For de allierte var hun en fryktløs frihetskjemper og superspion, en kvinne forut for sin tid. For Gestapo var hun et spøkelse, en skygge, verdens mest ettersøkte person. Hennes navn var Nancy Wake.
Nancy Wake er forlovet og bor i Marseilles da Frankrike blir okkupert. Som den fryktløse kvinnen hun er, blir hun trukket mot motstandsbevegelsen. Snart er hun beryktet, med kallenavnet Den hvite musen, og det utloves en en dusør på fem millioner franc til den som fanger henne.
Hun befinner seg øverst på nazistenes liste over ettersøkte personer da hun får vite at ektemannen er blitt arrestert for forrædersk aktivitet. I siste liten klarer hun å flykte til England, der hun får opplæring som spion, og hopper ut i fallskjerm over Auvergne i Frankrike. Der skal hun lede en styrke på syv tusen menn og kjempe mot tyskerne med alle midler. Hver kamp gjør at krigens slutt nærmer seg, men dette setter også hennes ektemann, som befinner seg i tyskernes fangenskap, i stadig større fare …
Filmatiseres med Anne Hathaway i hovedrollen.
Og ved å ta litt av natten til hjelp, nådde jeg også å lese
Jón Kalman Stefánsson, Sommerlys og så kommer natten
Sommerlys har jeg kjøpt selv fordi jeg har sett så mange fine omtaler.
Den har nemlig ventet lenge og vært med på minst en reise så det er på tide å lese den.
Stjernenes knitring ligger i oktoberlesestablen, så jeg var veldig spent på om jeg likte det denne forfatteren skriver.
Det gjorde jeg. Det tok tid, mye undring i starten for dette er nesten et eget univers. Men den krøp under huden på meg etterhvert og jeg koste meg mer og mer. Så ja nå gleder jeg meg til den neste og jeg vil også lese de tidligere bøkene hans.
Dette er ikke lettlest, til det er det altfor beskrivende og komplisert på et vis. Mange personer er også involvert. Minner meg litt om Leif Enger, men han er ikke så “grov”. Stefánsson kaller en spade for en spade han.
Sitat:
Siden ligger de stille, musestille, mens verden pusles sammen igjen, hver bit på sin plass, det er et tålmodighetsarbeid, så setter hun seg opp, strekker seg etter en krukke med legende salve som står på nattbordet, smører den varsomt på skulderen hans, imens prøver han å kysse ansiktet hennes. Jakob tenker, og han sier det også, du er så vakker, og hver gang rødmer hun, uansett hvordan årene går, men så er han også den eneste som har sagt dette, hun er kortvokst, tykk, til og med fet, med kort hals, håret er nesten fargeløst, minner ikke så sjelden om gammelt høy, slike kvinner har aldri forårsaket kriger, brystene er bittesmå og lårene kraftig, men hun har brunaktige øyne, de kan lett minne om moer i sterkt solskinn. Hun løper som en pike ut på kjøkkenet, kommer tilbake med en pakke sjokoladekjeks og melk, Jakob glemmer på et blunk smerten i skulderen og sier noe som vi helst ikke vil sitere, det er vakkert sånn som det kommer fra ham, vevet sammen med åndedrettet hans, klangen i stemmen, det mettede blikket, men hvis vi hadde festet ordene helt nakne til papiret, ville de bare vært ydmykende for han.
Ekteparets adventstur er årets høydepunkt, ansiktene deres stråler når den nærmer seg, mange av oss blir ubevisst i godt humør, vi fylles til og med selv av forventning. Lyset som omslutter denne reisen deres, er så strålende at Gud helt sikkert legger merke til det; når de kjører i vei,ligger han i køya bak setene. Med forhenget trukket for hviler han seg fra universets strev, englenes snakkesalighet, han lytter til motorens mumling, suset fra varmeanlegget, Eyglòs og Jakobs samtaler, kanskje nynner Gud stille med på Àsi i Bæ og Elvis Presley og dersom kjødets glede våkner i ekteparet, hvis Eyglò for eksemplel sier, jeg synes det er så pirrende hvordan du tar i girstangen, og så stryker Jakob over høyre lår, og han svinger av riksveien ved første og beste anledning, og inn på en lite trafikkert sidevei, og da stiger Gud ut av bilen, går bort til veikanten for å tisse, kaste stener og plystre litt for seg selv mens de bruker køya. Siden fortsetter reisen. Og lyset over fjellene og veien og skyene og grøftene og gårdene og elvene og de to er vakkert.
Få forfattere har en like hengiven leserskare som Jón Kalman Stefánsson. Med den fantastiske trilogien om Gutten og de to prisbelønte Keflavik-romanene har islendingen vunnet over kritikere og lesere både her i Norge og internasjonalt. Nå kommer endelig Stefanssons store gjennombruddsroman på norsk: den vakre, vittige og vemodige Sommerlys og så kommer natten. Boka er et utrolig litterært portrett av en landsby på den islandske vestkysten og menneskene, drømmene og lengslene som lever der: En skildring av vanlige menneskers uvanlige liv – utført med Kalman Stefánssons uforlignelige blanding av ømhet, humor, skjønnhet og fantasi. «Vi skal ikke fortelle om hele byen, vi skal ikke gå fra hus til hus, det vil du ikke orke, men her kommer det helt sikkert til å fortelles om lidelsene som knytter dagene og nettene sammen, om en lykkelig lastebilsjåfør, om Elisabeths svarte silkekjole og han som kom med bussen, om Turid som er så lang, og så full av hemmelig lengsel – og om en enslig bonde og en fire tusen år gammel mumie.»
Stig Sæterbakken, Gjennom natten
kjøpt selv
Denne boken la jeg merke til for mange år siden og har hele tiden tenkt at denne skal jeg lese. I det jeg lette etter noen andre titler på Platekompaniets tre for kr 250,- fant jeg den tilfeldigvis og nå er tiden inne.
Jeg begynte på Gjennom natten og ble fenget i starten da Sæterbakken beskriver sorgen, men så går historien over til å handle om utroskap og en annen kvinne enn kona, og det blir for uinteressant for meg, så jeg la den fra meg. Ikke lest ferdig.
Sorg kommer i så mange former. Den er som et lys som slås av og på. Den er der, og er uutholdelig, og så forsvinner den, fordi den er uutholdelig, fordi det ikke går an å ha den der hele tiden. Man fylles og tømmes. Tusen ganger om dagen glemte jeg at Ole-Jakob var død. Tusen ganger om dagen husket jeg det plutselig. Begge deler var uutholdelig. Å glemme ham var det verste jeg kunne gjøre. Å huske ham var det verste jeg kunne gjøre. En kulde kom og gikk. Men aldri varme. Det fantes bare kulde og fravær av kulde. Som å stå med ryggen mot havet. Iskalde ankler, hver gang en bølge slo inn. Så rant den vekk. Så kom den tilbake. Tannlege Karl Meyer opplever sitt livs verste redsel da sønnen, Ole-Jakob, tar sitt eget liv. Det tragiske dødsfallet danner utgangspunktet for en mangetydig og rikt forgrenet roman som stiller grunnleggende spørsmål ved erfaringen. Hva gjør sorg med et menneske? Hvordan leve videre med smerten fra et uoverkommelig tap? Hvor langt kan en mann drives i sin fortvilelse og savnet etter et mistet barn? Gjennom natten er en mørk fortelling om sorgens og kjærlighetens uransakelige veier, med trekk fra drømmen, eventyret og skrekkromanen. Priser P2-lytternes romanpris Ungdommens kritikerpris
