Bortenfor svingen i veien Kan det være en brønn, eller et slott, Eller bare mer vei. Jeg vet ikke og spør ikke. Så lenge jeg er på veien før svingen, Ser jeg bare på veien før svingen. Fordi veien før svingen er alt jeg kan se. Det ville ikke være bra for meg å se et annet sted Eller se på det som jeg ikke kan se. La oss bare være oppmerksom på hvor vi er. Det er nok skjønnhet i det å være her og ikke noe annet sted. Hvis det er mennesker bortenfor svingen, La dem bekymre seg for hva som er bortenfor svingen. Det er for dem veien. Hvis vi ankommer dit, når vi ankommer dit, vil vi vite. Men nå vet vi bare at vi ikke er der. Her er jo bare veien før svingen, og før svingen er det veien uten noen sving.
– Fernando Pessoa / Michael de Vibe
En venn av meg la ut dette diktet og det grep meg.
Det beskriver så godt akkurat sånn som det er
Livet
Igjen og igjen snakker vi om å være
Å være i nuet
Akkurat nå
Vi gjentar oss selv gang på gang
Vi snakker om det igjen og igjen
Det er så viktig å gripe dagen, å leve akkurat nå
Ikke la gårdagen ødelegge dagen i dag
La morgendagen være i fred til den kommer
Om igjen og om igjen snakker vi og skriver vi
Men greier vi det skal tro
Nei, de fleste av oss greier det ikke
Hvordan skal jeg komme dit
Det er nettopp det som er vanskelig
Hvordan i all verden skal jeg komme meg dit
Jeg skriver side opp og side ned om at sånn må det være
I likhet med andre flotte regler, er jeg ikke i stand til å komme meg dit
Hjelp jeg trenger gode råd
I perioder er jeg flink til å øve
Men hvor lenge varer de periodene
Alt fra 5 minutter til en time kanskje, er jeg veldig flink, en hel dag
Det er så innmari vanskelig å være bare akkurat her og nå
Stort sett har jeg lagt gårsdagen bak meg
Det er morgendagen jeg tar på forskudd
Og ikke bare for meg selv, men for resten av familien også
Vi mennesker er rare
Ja, jeg går ut fra at jeg er ikke alene om ha det sånn
Hva gjør jeg så
Hva er planen nå
Jo nå skal jeg arresteres
Av meg selv
Hver gang jeg flyter fremover i td, skal jeg gripe den tanken, og snu den
Jeg vil ta en dag av gangen
Hvis jeg tenker kun på denne dagen, da faller mye grubling bort
Da blir det roligere i hodet mitt
Da kan jeg slippe skuldrene ned
Jeg greier det sikkert denne gangen
I dag
ps. I morgen skal jeg på besøk til ei venninne tror jeg 🙂
Dette er et bilde av Inger M. Lefstad. Jeg har brukt dusinvis av hennes bilder. Jeg er svak for det litt diffuse, for det setter fantasien i gang hos meg. Jeg er svak for tårene, for de setter følelsene i gang. De to elementene sammen, skaper for meg ord fra sjelen. De trollbinder meg og det er noe som går igjen på mange av de bildene jeg er mest glad i. Denne teksten kom til etter en samling jeg var på, der vi satt mot hverandre, to ukjente mennesker, som akkurat hadde møtt hverandre. Vi skulle se hverandre inn i øynene og lese hverandre. Vi så begge ren ubetinget kjærlighet i hverandres øyne, vi speilet hverandre. Vi visste vi kjente hverandres sjel. Det var nok et av de sterkeste menneskemøtene sjel til sjel jeg noengang har hatt. Det var ubeskrivelig vakkert. To mennesker ser hverandre inn i øynene og tårene renner av gjenkjennelse. Et minne jeg bestandig vil bære med meg. Og for de som ikke har møtt denne type kjærlighet,så er det en kjærlighet fra sjel til sjel, har ikke noe med parforhold eller forelskelse å gjøre:)
I starten delte jeg bilder fra andre nettsider, men så lærte jeg å legge tekst på dem selv
Jeg låner bilder av hobbyfotografer og malere og setter tekst på dem
Jeg låner tekst, mange av Geir Ålien, jeg plukker fra bøker eller jeg skriver selv
Jeg lager dem fra mitt eget hjerte, det jeg selv synes er vakkert
De som for meg er aller vakrest, er ikke nødvendigvis de som slår best an hos andre
Jeg vil nå gi dere noen av de som jeg er aller mest glad
Eller rettere sagt, kun noen få av dem, for det er mange jeg setter stor stor pris på
Jeg håper ingen blir fornærmet over ikke å bli nevnt, for her handler det egentlig ikke om hva som er vakrest
Jeg samarbeider med mange mange flere enn det jeg her har vist, men måtte velge ut noen av de
Det handler om det som griper meg mest
Derfor liker man heller ikke de samme bildene
Det som for meg er veldig vakkert, synes du er helt ok, men ikke mer
Og omvendt
Det er det som griper oss av en eller annen grunn langt inn i sjelen
Det blir det aller vakreste
I dag
For meg symboliserte dette bildet av Inger M. Lefstad behovet vi har for å få ut de følelsene vi bærer på. Alt det vonde som blir fortrengt, det skaper blokkeringer i kroppen vår. Det er viktig å få de ut og legge ting bak oss.
Dette bildet, nok en gang av Inger, var et av de første bildene som virkelig grep meg. Det symboliser for meg hvordan vi lukker hjertet, så vi ikke skal bli såret. Det var det første jeg selv jobbet med når jeg startet på det åndelige. Jeg måtte åpne hjertet mitt etter at jeg lukket det som barn, da jeg som 11 åring mistet brått min far og aldri fikk sørget. Livet ble snudd opp ned i løpet av et øyeblikk og morgendagen som før var spennende ,ble nå utrygg. Dette bildet for meg, rommer alle disse følelsene.
Dette er et av de nyeste bildene og et av mine første av Lill Beate Bru Flensborg Hun har så mange sykt nydelige bilder at sjelen min hopper. Dette bildet er ett av de som inspirerte meg til den serien blogginnlegg som kom om det å være god nok. Et tema som nok er det som opptar meg aller mest, og som jeg selv har jobbet mest med. Det å tørre å gå min egen vei, det å gjøre det som er riktig for meg, har vært utrolig viktig for min selvutvikling og ført meg dit jeg er i dag, når jeg har kommet ut av healingskapet og tar imot folk hjemme, i håp om å kunne hjelpe dem til å bli friskere og åpne noen hjerter.
Et fotografi, nok en gang av Inger M. Lefstad, med det litt diffuse, drømmende som setter tankene mine på gli. Og mitt yndlingstema, det å være god nok, akkurat som jeg er. Fuglen som flyr appelerer til min frihet. Det å tørre å kaste seg ut i ting, ikke bli stående på stedet hvil, men ha mot til å gjøre de tingene en har lyst til uten å være redd for hva andre vil si.
Hun har en enorm produksjon og jeg er veldig svak for akvareller. De har ofte dette diffuse, drømmende som jeg igjen og igjen faller for. Dette bildet representerer for meg en av de tingene som har vært banebrytende for meg, nemlig meditasjonen. Det å lære meg å gå inn i meg selv og finne fred. Jeg har et høysensitivt hode, som hele tiden bombarderes av inntrykk og gjennom meditasjon kan jeg finne ro og gjennom den roen har jeg fått mange svar, stor selvinnsikt kommer gjennom meditasjon. Jeg kan ikke lenger klare meg uten den roen.
Dette bilde av de to damene er Eva-Christin Hillestads signaturbilde og et av de aller første jeg brukte av henne. Jeg har de siste årene hatt veldig mange møter sjel til sjel, og det er noe av det vakreste jeg vet om, når man finner de menneskene som man ser inn i øynene og vet umiddelbart at dere kjenner hverandre fra før. Det er bare vakkert. Jeg er sikker på at mange har sånne møter uten å tenke over det.
Tone Veiulfsen har og mange fine bilder som jeg har brukt mange av. Akkurat dette betyr mye for meg, fordi både bildet og ordene ble gitt meg samtidig og på en sånn måte at jeg er ikke i tvil om at det ikke var tilfeldig .Det symboliserer den måten jeg som oftest setter sammen bilde og tekst på, når jeg ikke skriver selv. Jeg lar meg lede fra hjertet inn på andres sider og da går jeg meg rett på match. Disse måtte bare høre sammen. Andre ganger kan jeg lagre et bilde og la det ligge og plutselig dukker teksten opp, eller omvendt. Mange ganger blir begge deler gitt meg på facebook midt i fleisen, jeg åpner facebook og der lyser de mot meg. Veldig ofte blir et bilde postet og i det jeg ser bildet, kommer ordene av seg selv. Det gir meg mye glede å sette sammen eller finne ord til alle disse vakre kunstverkene som bildene er.
Nest etter det øverste bildet, så står dette bildet, også av Inger M. Lefstad, mitt hjerte veldig nært. Jeg hadde nok en følelseståre i øynene, når det kom tekst på dette. Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor, kan ikke helt sette ord på det, men det går på dette å se det vakre fra øynene til sjelen. Fra vår innerste kilde. Jeg er jo et menneske med store følelser, så det er kanskje det bildet representerer. Jeg blir både veldig veldig glad og veldig veldig trist og skuffet og jeg griner for begge deler:) Ja, kanskje akkurat det. Jeg griner når det er trist men jeg griner og når det er vakkert.
Jeg liker også å lage bilder som drar frem det triste i oss. Vi er ikke bare lykkelige hele tiden. Alt er ikke like rosenrødt til enhver tid og noen ganger trenger vi også noen ord som dekker det. Inger M. Lefstad igjen.
Svein Roger Reberg har mange fantastiske fuglebilder. Dette bildet falt jeg fullstendig for. Den lille blåmeisen som gjemmer seg så godt han kan under et frossent blad for å få litt varme og beskyttelse. Det minner meg om når vi er på det mest sårbare og bare vil gjemme oss og ikke vise oss frem for noen.
Jeg har ikke fått brukt så mange av hennes bilder enda, men det kommer etterhvert som tiden er inne
Dette er et av de bildene som lokker sjelen min frem i lyset. Det høres kanskje rart ut og er vanskelig å forstå, men det er noen bilder som griper meg inni meg på et vis. Derfor ble det også brukt i et innlegg som handler om min sjel, min innerste kilde, den jeg er
Det gir meg den samme følelsen som bildet over, et bilde som taler til meg, fra mitt innerste. På et kunstnerisk vis ,viser det meg hvem jeg er. Det er jo ikke lagd til meg, har egentlig ikke noe med meg å gjøre, men sånn er det med kunst. Av og til er det noe som du tiltrekkes av, uten å helt kunne si hvorfor.
Dette bildet og denne teksten kom til meg en dag jeg stod litt fast. Jeg har så mange herlige venner, mange av dem har jeg aldri møtt real life. De gir meg inspirasjon og nye tanker og dytter meg forsiktig videre når jeg står fast. Ingen av dem påstår at de har rett, ingen sier at jeg må gjøre som dem, men med å hjelpe meg å stille de rette spørsmålene, leder de meg inn på rett spor. De lar meg få på en kjærlig måte følge min vei og det som er riktig for meg. Vi vil bestandig møte våre læremestre og da ofte i en form vi ikke liker, for at vi skal lære hvordan vi ikke vil gjøre ting, og så finne vår egen vei. Takk til alle som inspirerer meg og lar meg få være meg selv og er glad i meg som akkurat den jeg er
Dette bildet er et foto tatt av Eva-Christin Hillestad. Det viser for meg hvordan vi ser med hjertet. Det er faktisk en papptallerken med bilde av en sommerfugl, som er frosset fast i isen. Eva-Christin ser med hjertet og ser symbolikken og får foreviget dette vakre bildet. Her har jeg brukt ordene til Geir Ålien. Han har mange vakre dikt som jeg får benytte meg av. Her ble det for meg en sterk symbolikk i det vi tenker på larven som blir til den vakreste sommerfugl, men som er frosset fast i isen. Likedan med oss mennesker som kan være frosset fast av opplevelser vi har hatt og som Geir Ålien oppmuntrer oss i å lete etter. Finne ut hvem vi er inni oss.
Dette bildet av Inger M. Lefstad med tekst av Geir Ålien ble for meg en meget vakker match
Et bilde av Inger M. Lefstad som nok også gav tårer på mine kinn. Jeg ser det vakre, det såre, tårene, hvor gjennomsiktig og svak den er, men samtidig med lyset på er det en guddommelig vakker blomst. Akkurat sånn er vi mennesker også.
Dette spesielle bildet er tatt av Svein Roger Reberg. Jeg liker godt annerledes bilder. Det er mange fine bilder av svaner, men å kunne se skjønnheten selv om du ikke ser hele bildet, det ble for meg veldig symbolsk og gav derfor momentant de ordene. Se på den vakre fjærprakten, det er som et mirakel.
Dette er et av de bildene jeg la tekst på for moro skyld . Det er igjen Inger M. Lefstad som har tatt det og det er hun som har satt øyne og munn på det. Jeg lagde teksten og la det ut og tenkte at haha, Mariann, dette er det nok ingen som liker, men det er faktisk et av de bildene folk har delt mest. Humor er på sin plass, vi kan ikke ta alt for alvorlig.
Dette bildet er det bildet som er aller mest likt og delt. Det er også et bilde jeg likte godt, men ikke hadde tenkt at det skulle gripe folk så mye som det gjorde. Sissel Simonnes er fotografen og hennes bilder har jeg også brukt mye. Hun har sansen for de små detaljer, hun fotograferer fra hjertet og hun får lyset inn i bildene sine. Lyset er for meg veldig viktig. To noenlunde like bilder, et kan være nydelig og det andre kjedelig for meg, da kan det være at det ene mangler lys, det blir kjedelig for meg. Jeg er litt rar sånn.
Det var noen av mine favoritter fra facebooksiden min. De fleste av dem har dere kanskje også sett i blogginnlegg, i og med at jeg nå stort sett kun bruker egne bilder i innleggene. De er jo ikke mine bilder, men jeg får sette dem sammen og gjøre dem til litt mine likevel:) Jeg takker derfor alle som velvillig låner meg sine kunstverk, både ord og bilder. Uten alle dere, hadde det blitt en mye kjedeligere Lillasjel.
For de som enda ikke har vært inne på Lillasjels side og klikket liker, er dere hjertelig velkommen. Jeg setter pris på hver eneste en.
