Jeg er en pleaser


Jeg er en pleaser
Jeg har nok vært det fra jeg var en liten pike
Kanskje helt fra jeg var baby
En pleaser prøver være flink og snill for å få oppmerksomhet
I tillegg lærte nok kroppen min tidlig at var jeg syk, fikk jeg den omsorgen jeg søkte
Det er fint å være flink og snill
Ikke noe i veien med det
Det prøver jeg fortsatt å være
Men ikke for å få oppmerksomhet

Likevel er det noe jeg prøver å avlære meg
Det er nederlagsfølelsen
Nederlaget når jeg ikke lykkes
Eller rettere sagt følelsen av nederlag
Det er det jo ikke
Ingen kan klandres
Dette er følelser jeg selv velger å ta inn i kroppen
Det kunne være små bagateller, som at noen misforstod meg
For ikke å snakke om hvis jeg ødela noe på bilen
Eller en filleting som at jeg veltet en kaffekopp, full av kaffe
Eller alt jeg ikke greier å få til på grunn av manglende energi
Jeg følte et nederlag så stort at jeg kunne gå i kjelleren i dagevis
La tankene kverne om og om igjen i hodet
Negative tanker om ikke å være bra nok

Etter å ha jobbet med meg selv, har jeg sett dette
Sett at jeg drar meg selv ned pga bagateller
Hvorfor i all verden skal vi prøve å være så innmari perfekt
Det er jo ingen som er det
Det var vel dette som kanskje slo meg ut som tenåring og til slutt gjorde meg syk
Jeg hadde mistet min far
Livet hadde blitt snudd opp ned på et øyeblikk
Det hjalp ikke å være snill pike
Ulykken skjedde likevel
Flytting, ny skole, en mor i sorg, måtte ta ansvar for meg selv
Jeg fikk ikke lenger den belønningen jeg søkte
Jeg ser på jamies kjøkken fra Melbourne
Jamie Oliver åpner restaurant der han trener opp vanskeligstilt ungdom
Jeg tenker for meg selv
Når jeg lar følelser styre meg, som har hatt det så godt hele tiden
Hva da med de som vokser opp med ikke noe annet enn nederlag siden de er født
Uten hjelp og støtte på noe vis
Jeg skjemmes her jeg sitter
Men sånn er vi mennesker,
Vi ser alt kun fra eget ståsted

Når jeg startet å skrive, var jeg veldig redd for å bli misforstått
Derfor har jeg bestandig sagt at jeg skriver til meg selv
Jeg skrev det, fordi jeg var redd for at folk skulle føle seg fornærmet eller kritisert
I ettertid ser jeg at det også kommer ord til andre
Samtidig oppdager jeg at det også de ordene treffer en nerve i meg selv
En nerve som jeg ellers ikke ville fått tak i
Derfor er det viktigste med skrivingen at jeg ikke prøver å please noen
Det må ikke være perfekt
Kanskje er det derfor denne skrivemåten har presset seg innpå meg
Ufullstendige setninger, manglende tegnsetting
For en pirkete person som meg,er det egentlig helt horribelt å skrive sånn
Likevel har jeg gjort det

Det aller, aller viktigste for meg nå er å lytte
Lytte til den visdommen som er inni meg
Følge hjertet
Det fører meg på den riktige veien for meg
Gir meg den lærdommen akkurat jeg skal ha
Enda kan jeg gråte, når jeg blir misforstått
Når noen tror jeg er ute etter å belære dem eller kritisere dem
Men jeg lærer
Jeg må bare vite inni meg, at det var ikke min hensikt
Da må de få ha rett til å føle som de gjør
Uten at det skal føles som et nederlag for meg
Vi mennesker er i stadig utvikling
Hvis vi vil lære
Hvem som er lærer og hvem som er elev, vet vi aldri
Tenk på det neste gang du føler noen har lært noe
Spør deg selv hva du har lært av samme situasjon
I dag

12 kommentarer
    1. Flink-pike -syndromet tror jeg er ganske utbredt blant mange jenter. Vi er flinke og snille, og skyr konflikter, for at folk skal trives med oss. Men det er ikke sunt, og må lære oss å få fram Oksen i oss, trampe i beina litt, skrike og hyle litt, og ikke se det som et nederlag om vi ikke er flinke en dag… 🙂

    2. Det tar litt tid å se sine egne mekanismer. Først når vi begynner å gjøre det har vi mulighet til å ta tak i dem. Tida kan uansett ikke spoles tilbake…… Du skriver så godt – med eller uten tegnsetting! Vi må øve på å tåle vår egen ufullkommenhet…. Da tåler vi kanskje lettere andres også…og blir mer tolerante overfor …ALLE! 🙂

    3. Det er ingen tvil om at vi kommer inni verden i en eller annen form.
      Vi lærer fort hvor vi hører hjemme. Kanskje av og til for fort.
      jeg er både lillesøster og storesøster.
      Jeg tok tidlig ansvar, og jobbet alt for mye med å finne løsninger der løsningene ikke fantes.
      Jeg har lært å slippe taket, lært meg at jeg må gå på siden av.
      Det er kun meg selv og mitt liv jeg kan styre. Ingen andres. Det tok tid. Det er fortsatt ikke rett bestandig, men jeg prøver.
      Jeg er hard mot meg selv. Kritikk er enkelt. Ros er ikke så lett. Alikevell jeg hjelper gjerne enda, men har lært meg at hit, men ikke lengre er viktig.

    4. Vanja Ch. Kvalstad ( Inne: Ja, man må lære seg å hjelpe seg selv først, for da har man mer til andre. Og at man kan hjelpe uten at det er en hensikt bak, det vil si at man forventer noe tilbake.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg