Å ha lavt stoffskifte er som å vasse til fjells i sirup
Det er slik det føles.
Som å ha sirup i systemet så alt er tregt.
Når du skal gå eller gjøre noe, må du dra med deg kroppen gjennom denne sirupen.
Til og med i hjernen, er det sirup.
Tjukk sirup.
Du husker ikke hva noe heter.
Du ser på glasset som står foran deg og du tenker at hva heter det.
Helt vanlige ord, må du lete etter i hodet.
Konsentrasjon er vanskelig, for ord du leser, går liksom ikke inn i hodet.
Du må lese avsnitt om og om igjen.
Bittesmå bekymringer du ellers ville ha ledd av, fylles også med sirup og tar mye større plass
Små oppgaver som å sette på vaskemaskinen, krever all din styrke.
Når du står opp om morgenen, må du hvile før du kan dusje.
Stå opp, dusje, spise, må skje i etapper.
Noen dager greier man ikke å sitte i en stol en hel dag, man må legge seg.
Heldigvis er jeg sjelden så fyllt av sirup lenger.
Nå tåler stoffskiftet mitt å være lavere, uten at det blir så ille som dette.
Men jeg har hatt en periode nå, som har vært sånn.
Det aller verste er kanskje det at man lurer på om det er sånn det vil fortsette.
Om det kan bli bedring igjen eller om kroppen er helt utmatttet.
Jeg har økt medisindosen og formen stiger igjen.
Det er som om sirupen smelter og blir tynnere.
Hodet føles lettere som om jeg svever mer.
Fortsatt er det lite fysiske krefter, men det er jeg vant til, så det er ok for meg.
Men jeg føler alt lettere inni meg og det er viktigst for meg.
De som har utmattelsessykdommer, kjenner nok til dette.
De som har det ille, tenk de må ligge i et mørkt rom hele dagen.
Kjersti Annesdatter Skomsvold hadde Me.
Hun var så dårlig når hun skrev sin første bok at hun skrev små post it lapper og hengte på veggen
Noen dager skrev hun kun en lapp, for hun greide ikke mer.
Det finnes så mange som er så syk og mange av de er unge.
Og jeg blir så eitrende sint når jeg hører om hvordan de blir møtt i helsevesenet.
DE BLIR IKKE TRODD
Kan du tenke deg hvis du var så syk og ingen trodde på deg.
Samme hvem du møtte, så trodde de at dette er noe du bare finner på for å få oppmerksomhet.
Kan du lukke øynene litt og kjenne på den hjelpesløsheten du da må føle.
Du er så syk at du greier ingenting og du har kanskje i tillegg store smerter, men ingen er villig til å hjelpe deg.
KLARER DU Å TENKE DET
Tenk at man utdanner seg til lege eller sykepleier og ikke bryr seg med å finne ut hva som gjør at pasientene er syke.
Og ja, jeg vet det er mange av de som ikke er sånn, men desverre møter man altfor mange av de.
De tror ikke på en.
Og de sender en bare hjem igjen uten noe mer undersøkelser.
Jeg vet også at mange av de blir enda sykere når de kommer hjem.
Påkjenningen av å komme på sykehus og møtene med legene som avviser dem, trekker ut det siste de har av krefter.
For ikke snakke om psyken.
Alle begynner nå å forstå at alt i kroppen henger sammen. fysisk og psykisk.
Og det psykiske helsevesenet høres ut til å være fullstendig på villspor.
Mange blir dårligere av å bli innlagt, mye dårligere.
Jeg vet om de som har hentet pårørende hjem igjen fordi de ble enda sykere av å bli innlagt.
Jeg vet om de som er veldig mye sykere nesten et helt år, etter en slik innleggelse.
Bare de som har vært gjennom det, vet hva det koster fysisk og psykisk å møte helsevesenet, når en er så dårlig.
Ja, de fleste mennesker blir ofte berørt i møte med lege eller når de skal på et viktig møte.
Ja, tenk da hvordan du ville vært hvis du i tillegg var veldig, veldig syk og du var redd for igjen å ikke blir trodd.
LUKK ØYNENE OG TENK DET EN GANG TIL. DE TROR IKKE PÅ DEG. DE TROR DU LYVER, DE ER ARROGANTE OG LIKEGYLDIGE OG DE HØRER IKKE EN GANG PÅ HVA DU FORTELLER.
Jeg har vært gjennom det med å ikke bli trodd.
Jeg har fått brev fra trygdeetaten der det står “stoffskiftesykdommen” hun mener hun har.
Jeg har hørt det sagt at du skjønner det Mariann, at vi alle kan ha en tung dag på jobb.
Jeg er blitt fortalt at hvis jeg ikke tar antidepressiva som legen anbefaler, så vil jeg miste trygderettighetene mine fordi jeg ikke samarbeider.
Men den følge at jeg spydde i to dager og ble helt apatisk og fikk sluttet med de igjen.
Heldigvis for meg har jeg aldri vært så syk at jeg har måtte gi opp kampen.
Jeg måtte gå til privat lege for å bli trodd og for å bli tatt på alvor.
20 år har jeg holdt på med denne kampen.
Hvor mange som ikke har trodd meg på disse 20 årene, ja det har jeg ikke tall på.
Også venner og familie, som tror jeg er lat og ville blitt bedre om jeg bare trente nok.
Heldigvis har mine nærmeste bestandig støttet meg.
Nå har jeg endelig en lege som ser hele meg.
Han sier at kombinasjonen av født med stress, dusinvis av infeksjoner og antibiotika, mest sannsynlig har ført til immunforsvarsvikt.
Derfor har kroppen utmattelsessymptomer, der den slår til med betennelseslignende tilstander når jeg gjør litt for mye.
I tillegg greier ikke stoffskiftet å fungere uten litt tilskudd og jeg har insulinresistens.
De tre kombinert er komplisert, for de påvirker hverandre.
Ok, da vet jeg det og dette kan jeg leve veldig godt med, når jeg nå vet hvorfor.
Kanskje kan jeg bli riktig så frisk, kanskje vil jeg ha perioder der jeg ikke greier noe.
Men jeg er av de heldige.
Jeg har økonomi til å gå privat, til å reise og slipper å gruble på hvordan betaler regninger.
Jeg har ikke smerter stort sett, hvis jeg ikke bruker knærne for mye.
Jeg har det godt og for ikke å snakke om jeg blir trodd.
Jeg slipper å bruke kreftene mine på å kjempe med helsevesenet noe mer.
Den kampen er nemlig utrolig utmattende.
De som følger meg er kanskje lei av å lese om mine prosesser.
Men dette er et veldig viktig tema, ikke på grunn av meg, men for alle de som ikke har kommet dit jeg er.
De fortjener nemlig at noen ser dem og lytter til dem og TROR DEM
Derfor er jeg også svært opptatt av de som ER DEN ENE
De som tar på seg rollen med å se sine medmennesker.
De er som noen engler på jord og vi trenger flere av de.
Jeg sender i dag alle mine gode tanker til alle de som sliter og ikke blir trodd.
JEG TROR DERE
I dag
Lillasjel på facebook
http://Www.facebook.com/lillasjel
Kan ikke du være den ene
http://lillasjel.blogg.no/1461097637_19042016.html
Når viljelageret blir tomt
http://lillasjel.blogg.no/1482320493_21122016.html
Her er boken Kjersti Annesdater Skomsvold skrev mens hun var sengeliggende, en nydelig liten bok
http://lillasjel.blogg.no/1489573340_bker_lest_februar_2017.html
Sender deg en klem og håper “sirupen” ikke er treg i dag! God helg!
Tusen takk for at du setter ord på vårt problem. Det koster utrolig med krefter å sloss mot helsevesenet.
Ja, dessverre at det må være sånn. Skulle vært helt unødvendig . Vårhild:
Er medisindosen riktig justert, vil man være som normal. Jeg er ung og har hatt hypothyreose i 10 år. Jeg bestiger fjell uten problemer. Nyt livet!
Ja, da har du vært av de heldige. Desverre er der ikke slik for alle. Anonym:
Ja, dette var helt som å lese om meg. Jeg slet i 10 år med helsevesenet og andre som ikke trodde på meg. Til og med nær familie mente at jeg bare innbilte meg dette. Det er noe av det vondeste jeg har opplevd, utrolig sårende.
Det å bytte fastlege gjorde veldig mye godt for meg. Jeg fikk ganske fort unnagjort alt av undersøkelser som ikke allerede var gjort, sendt til spesialist og deretter fikk jeg diagnose. Alt dette på under et år. Og alle trodde på meg.
Og å komme til Lassa var som å komme til himmelen. Der har de spesialkompetanse, og de vet på en prikk hva jeg snakker om og hvordan jeg har det.
Og selv om jeg ikke er noe friskere nå (i grunnen ganske dårlig for tiden), så har jeg det likevel mye mye bedre, for nå blir jeg trodd, og nå vet jeg selv hva som feiler meg.
Utrolig bra skrevet dette her. Det burde alle lese <3 Også de som aldri har opplevd sånne ting.
Klem
Ja, jeg har også hatt en dårlig periode men har det likevel bedre. 🙂 Å godta er viktig 🙂 klem <3 Eva:
Strupen er tynnere nå 🙂 natheless:
Kjenne meg sånn igjen, men er lei av å nevne det for legen. Ein lege ba meg slutte å tenke så mykje…. Håpar du snart kjenner deg enno betre 👍Går det an å spørre kva private legar som hjelpte deg? Klem Laila.