Dagens innlegg er litt spesielt. Det kom til meg i en drøm i går natt. Jeg så denne lille piken som sprang og gjemte seg. Hun hadde en bok i hånden, så kanskje er det noe av meg selv, siden bøkene er spesielle for meg. Eller det kan være et bilde på noen andre, som jeg ikke vet hvem det er.

Eller er det rett og slett at jeg skal lære meg å ta ned historiene. Hvem vet, men jeg føler ordene sterkt.

Her kommer hennes historie:

 

Hun var så redd

Hun var så inderlig redd

Redd for ikke å bli sett

Redd for at ingen kunne elske henne

Hvem skulle vel det være som ville elske henne

Henne 

Hun var jo usynlig

Trodde hun

Men hun var blind 

Frykten hadde blindet henne  

Hun var elsket 

Hun ble sett

 

Hennes elskede lette etter henne 

Høyt og lavt lette han

Han fant henne ikke for hun gjemte seg

Hennes mor elsket henne over alt her på jord

Hun var hennes kjæreste skatt

Det dyrebareste hun hadde

Men hun kunne heller ikke finne henne

 

Hun gjemte seg

Hun sprang rundt og lette etter gjemmesteder

Små huler der hun kunne være alene

Der ingen kunne finne henne

Der satt hun alene og følte seg som den mest ensomme i hele verden

Hennes høyeste ønske var å bli elsket

Hun ønsket så sterkt å bli sett at hun lot frykten ta bolig i henne

Frykten for ikke å bli elsket, ble så sterk

Så sterk at hun lukket hjertet sitt

Hun lukket det så ingen skulle få såre henne ved at de ikke elsket henne

 

Har du et lukket hjerte, blir du ikke sett

Har du et lukket hjerte, ser du ikke de som gjerne vil elske deg

Du er bare redd

Da blir du ensom

Da kan du bli det mest ensomme  mennesket i hele verden

 

Fordi du gjør deg selv usynlig

Det blir bare du og frykten din som holder sammen

Dere to stenger de andre ute

Da har du selv skapt det du frykter mest

Ingen ser deg

Ingen elsker deg

Du er blitt usynlig