Noen leste kanskje om turen min hjem fra London på lørdag.
http://lillasjel.blogg.no/1529158608_look_at_me_i_am_sandra_dee.html
Flyet var forsinket og det var uvisst om jeg ville nå toget.
Det var siste toget den dagen.
Hvis jeg ikke nådde det, måtte jeg bestille flybilletter til kr 1700,-
I tillegg måtte noen hente meg i Molde, det er over en times kjøring pluss ferge, en vei.
Og hvis det ikke gikk, da måtte jeg overnatte i Oslo.
Jeg ville derfor svært gjerne nå det toget.
Jeg prøvde å være rolig.
Jeg brukte tankekraften min.
Jeg så for meg at jeg satt på toget og stemmen i hodet mitt sa at det kommer til å skje.
Den sa at 10 minutter før avgang står du på stasjonen.
På et tidspunkt resignerte jeg.
Det var når flykapteinen sa vi kom til å bli ytterligere en time forsinket.
Men jeg må ha misforstått, for plutselig var vi i luften.
Vi skulle lande 13.50 og toget skulle gå 14.29.
Det var altså fortsatt en mulighet hvis alt gikk glatt.
Vi kom raskt av flyet og jeg skyndet meg og håpte bagasjen kom raskt.
Helt til jeg møtte passkontrollen.
Det var en kø som var så lang at jeg så nesten ikke til endes.
Da tok jeg nesten til tårene, så langt og så skulle det ende her.
Det var da jeg spurte om hjelp.
Jeg spurte alle i køen om jeg kunne få gå forbi dem.
Og lucky me, jeg møtte så mange velvillige mennesker som slapp meg frem at jeg faktisk nådde toget.
Akkurat som stemmen sa, stod jeg i avgangshallen, 10 min før.
Jeg roet meg ned og kom til perrongen 7 min før toget gikk.
Moralen i historien er da:
Gi ikke opp før du har snudd og vendt hver en stein.
Ja, tro på at alt ordner seg, men samtidig sitt ikke passiv og vent på miraklene.
Man må i tillegg delta aktivt selv.
Man må være våken og lete etter muligheter.
Noen ganger kan det se svart ut, men man må holde motet oppe.
Vær ikke redd for å be om hjelp.
En telefon eller et spørsmål til et medmenneske, har hjulpet meg mange ganger.
De aller fleste er svært hjelpsomme, når man spør om hjelp.
Så uansett hvordan du har det, tenk muligheter.
Hva er det mulig å få til, hva kan du gjøre, er det noen å spørre.
Jeg visste ikke i det jeg spurte meg frem. hvor langt frem i køen jeg ville komme.
Kanskje bare noen få og jeg var like fastlåst.
Men jeg kom meg frem, sikkert femti mennesker slapp meg forbi.
Så uten å vite hvordan det gikk, tok jeg det første steget.
Analyser situasjonen din, vurder alle steiner som kan snus og start med en av de.
Gi deg aldri før du er helt nødt til det, uansett hvilke situasjon du er i.
I dag
