hits

Peter May, Lewisbrikkene

Peter May, Lewisbrikkene

Ja, da er det slutt. Min tid med Fin Macleod er over. Svarthuset, Lewismannen og Lewisbrikkene.

Fantastiske bøker. Det rare er at hvis noen hadde forklart dem for meg, ville jeg sagt at denne type bøker liker jeg ikke. Det er krim men mest roman. Det er mye beskrivelser av landskap, noe jeg vanligvis ikke kan fordra, men her blir jeg helt oppslukt. Jeg ønsker så sterkt å få dra til Hebridene.

Jeg kan ikke sette fingeren på hva det er som gjør at jeg liker disse bøkene så innmari godt. Som krim blir den bare spennende helt på slutten, men hele historien er spennende selv når den ikke bare handler om drapet, det er rett og slett en godt skrevet fortelling, levende fortalt.

Sitat:

Merkelig nok tenkte han aldri på det som annet enn tantens hus. Aldri sitt hjem. Og likevel hadde han tilbrakt størstedelen av barndommen der, i et kaldt og fuktig soverom med rustne karmer rundt kvistvinduet som vendte ut mot den steinete stranda nedenfor. Han husket første gang hun hadde tatt ham med seg dit fordi det skulle være hans nye hjem. Bare dager etter at foreldrene omkom. Han hadde noen få eiendeler i en liten, brun koffert som hun hadde lagt på sengen og bedt han pakke ut av, mens hun gikk og lagde middag til dem. Han satt der alene mens den fuktige kulden fra madrassen under ham sivet inn i sjelen, og han gråt.

Nå sto han på den hullete asfalten foran huset og så opp på vinduet i det rommet, et vindu som førte inn til en fortid han ikke hadde noe ønske om å gjenoppleve. Og likevel var den alltid der,. I både gode og vonde minner. Om et liv som for lengst var forbi, befolket av mennesker som for lengst var døde. Og det var ikke mulig å flykte fra det.

Som så ofte før lurte han på hva som var meningen med alt sammen. Var vi virkelig her bare for å formere oss og dra videre, etterlate avkommet vårt på jorden for å gjøre det vi hadde gjort, som våre fedre hadde gjort før oss, og deres forfedre før dem. En meningsløs sirkel av fødsel, liv og død?

Jeg tror jeg vet hvorfor jeg liker bøkene til Peter May. Det er fordi jeg tror på han. Det er som om han selv har opplevd det han skriver om. Jeg kan lese romaner og ikke like dem fordi de ikke kryper inn i meg, de blir bare ord. Mays bøker blir ikke bare ord, de blir virkelighet inni meg. Jeg ser for meg den lille Fin som sitter der med kofferten sin og jeg ser ut av vinduet sammen med han og jeg føler det han føler. May har rett og slett en måte å skrive på, som passer meg. Derfor kan jeg plutselig lese beskrivelser om landskap som i andre bøker kan bli kjedelige for meg. Han får dratt meg inn i dette landskapet på et vis, som om jeg hører hjemme der.

Merkelige greier men er det ikke nettopp derfor vi elsker bøkene og ulike bøker. De noen elsker, hater noen andre, nettopp fordi vi er forskjellige vi mennesker.

Det blir spennende å følge Peter May videre eller Lewisbøkene.

Mine omtaler, der finner du også linker til filmklipp fra Hebridene.

Svarthuset:
http://lillasjel.blogg.no/1491657185_bokomtale_svarthuset.html

Lewismannen:
http://lillasjel.blogg.no/1514659161_lewismannen_peter_may.html

Klikker du på linken under,kan du lese historien om forliset av Iolaire, der 200 menn omkom, bare noen meter fra land. Her er det også mye annen informasjon om Hebridene. Mange nydelige bilder hvis du åpner denne linken og du kan se alle stedene May skriver om i bøkene.

https://www.virtualheb.co.uk/iolaire-disaster-western-isles/

Bilde og tekst er hentet fra Goliat forlag som også har sponset bøkene.

Fin Macleod, nå sikkerhetssjef for en privat eiendom på Isle of Lewis, får i oppdrag å etterforske ulovlig laksefiske i innsjøene på eiendommen.

Under etterforskningen gjenforenes Fin med Whistler Macaskill, hans bestevenn i tenårene, nå slåsskjempe, einstøing og lommekjent i villmarka. Whistler har lenge båret på en hemmelighet, og når gjenforeningen plutselig tar en mørk, voldsom vending, og Fin setter sammen brikkene fra fortiden, innser han hvordan sannheten kan ødelegge.

Lewisbrikkene er den tredje, avsluttende delen i Peter Mays «Lewis-trilogi» etter Svarthuset og Lewismannen.
 

www.facebook.com/Lillasjel Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Mariann Sæther Tokle

Mariann Sæther Tokle

57, Rauma

Ja, hvem er jeg? Evig ung gudinne fra Isfjorden, født i Romsdalen, mellom de høye fjell. Jeg er innmari nysgjerrig på livet og elsker å lære. Jeg blander meg inn i alle samtaler, prater i munnen på deg, er kritisk og belærende, men har et hjerte av gull og mener bare godt med det jeg gjør. Jeg er overbevist om at det finnes mer mellom himmel og jord enn det vi kan se, og healing, meditasjon og tankens kraft er temaer som opptar meg mye.Jeg er ingen lege eller psykolog og det jeg deler er kun fra eget hjerte. Alt jeg skriver, skriver jeg egentlig til meg selv, men hvis andre også kan ha glede av det, er jeg takknemlig for det. Jeg tror aldri at jeg vet noe bedre enn noen annen og alle må følge sitt hjerte og hva de mener er riktig. Elsker å møte mennesker, enten det er et tilfeldig møte på et fly eller gode venner over et glass vin. Favoritthobbyer ellers er å lese bøker, spille pcspill og reise. Er og ivrig forkjemper for heimelagd mat. Jeg prøver å få med link til bilder og tekster som ikke er mine egne og jeg spør også om tillatelse før jeg deler. Har jeg delt noe jeg ikke bør dele, tar jeg takknemlig imot tips om det. Lillasjel er også på Facebook. Skriv Lillasjel i søkefeltet og dere finner meg.

Kategorier

Arkiv