Man blir sliten av å klatre

 

Da tar jeg på meg klatreskoene igjen.

Det kom et virus på besøk .

Det dro meg ned i kjelleren igjen.

Jeg har jo vært halvveis nede der, mye av høsten og vinteren.

Vel, nå forsvant resten av kreftene i dragsuget av hostekulene.

Når kroppen er utmattet fra før, tåler den så lite før den faller.

 

Man blir sliten av denne klatringen.

Man føler man har brukt så mye energi og tankevirksomhet på å komme opp.

Man er hele tiden i alarmberedskap så man ikke skal falle igjen.

Når man så gjør det, kan det være tungt og igjen måtte finne frem motivasjonstankene.

Så får jeg bruke tiden godt.

Jeg må igjen fokusere på ett og ett trinn, i det jeg skal opp igjen fra kjelleren.

Det er så lett å ta et stort hopp, når man endelig kjenner det slipper taket.

Det bruker å straffe seg, så da er det best å ta det med ro.

Selv om man er lei av nettopp det, ta det med ro.

Man ønsker seg fart og spenning og aktivitet.

Man vil ikke klatre, man vil ut og fly.

 

Men nå lysner det igjen og takknemligheten siger inn.

Heldig er jeg jo som har mulighet til å klatre.

Tenk hadde noen bestemt at jeg måtte være der nede for bestandig.

Det er faktisk mange som må det.

Jeg ser ut og ser lyset er på vei tilbake, flere timer mer hver dag.

Om vel en ukes tid, har jeg også solen tilbake.

Det går mot vår igjen og mitt hjerte gleder seg.

Og det å fylle kroppen med glede, det er den beste medisin

I dag
 

 

2 kommentarer
    1. Ja, det der er ikke lett. Å klatre opp trinn for trinn går vel, men man må kanskje sette seg på trappetrinnene og ta en hvil og få litt oversikt også. Lykke til med fortsettelsen:)

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg