Første boken ut er et impulskjøp til den nette sum av kr 49,- Jeg kommer med en gang, Shin Kyung-Sook.
Dette er bok nummer to av forfatteren fra Sør-Korea. Den første heter Ta vare på mamma og den skal jeg prøve å få tak i.
Jeg likte denne boken så godt, men jeg tror nok at det er ikke en bok alle vil like.
Noen vil kanskje synes den er kjedelig, uten de store opplevelsene, men her ligger det mye historie og følelser mellom linjene.
Demonstrasjoner og mennesker som forsvinner i 1980-tallets Seoul.
For meg var det en vakkert skrevet bok om vennskap og familie og hvordan vi mennesker formes av de opplevelser vi er igjennom og hvordan man takler ting ulikt.
Det er mange vakre avsnitt i boken og jeg vil gjerne gi dere noen av de.
Blant annet historien som Sankt Kristoffer.
https://no.wikipedia.org/wiki/St._Kristoffer
Den beste måten er å bli Sankt Kristoffer for hverandre. Ved å bære barnet sammen over til den andre siden. Dessuten skal dere vite at det ikke er noen forskjell på den som krysser elven og den som hjelper en annen å krysse elven. Dere er ikke bare Sankt Kristoffer, som går med sin stav gjennom vannet for å komme i land på den andre siden, dere er også verden og dens skapere, hver enkelt av dere. noen ganger starter du som Kristoffer og blir barnet, andre ganger er du den som hjelper noen andre med å krysse elven. Derfor må dere ta vare på hverandr og være gode mot hverandre
For ikke å snakke om personbeskrivelsene:
Hans ganglag var like spesielt som hennes. Han så ut som om han gikk på luft, ikke som en som levde med begge føttene på bakken. Der han gikk ved siden av henne, så det ut som om den ene foten forlot bakken allerede før den andre hadde landet. Mens det så ut som hun når som helst kunne synke ned i jorden, virket det som om han når som helst kunne lette og forsvinne med vinden
Og så mange vakre bilder som blir beskrevet:
Når jeg prøver å skrive, må tankene mine stoppe for å se seg tilbake der hendene mine prøver å holde følge.
Eller denne
Han sa at flyet hadde gått så fort at kroppen hadde ankommet først. At han ikke var til stede fordi sjelen hans ikke hadde klart å holde følge med farten til flyet og fortsatt var på vei hjem, men han ville føle seg mye bedre når sjelen hans ankom.
Eller:Han så ut som han ville telle latteren min på fingrene, som om latter kunne telles
Og jeg må gi dere en til:
Ikke sørg over meg. Alle tingmå ta slutt- ungdom, smerte, lidenskap, tomhet, krig og vold. Blomstrer ikke blomstene,for så å visne. Akkurat som jeg kom til, så må jeg også forlate eksistensen. Se opp på himmelen! Det er der stjernene er. Når vi ser,når vi glemmer og selv etter at vi er døde, vil de skinne der for alltid. Kanskje hver enkelt av dere blir en av disse skinnende stjernene
Jeg synes dette var en vakker bok, med både masse kjærlighet og vennskap men også sorg og savn og smerte. Anbefales for de som liker det vare og vakre.
Og til alle dere som kjøper kun bøker med spesiell forside, dere går glipp av mange perler.
Tekst fra bokklubben
Med Jeg kommer med en gang har Kyung-sook skrevet en gripende og perspektivrik roman om vennskap, kjærlighet og lojalitet
– om kampen for å leve riktig under umulige omstendigheter. Teksten tar oss med til en verden langt borte, som vi nordmenn vet lite om. Men samtidig får den oss til å spørre: Hvem var menneskene som hjalp oss å holde våre liv sammen akkurat da vi trengte dem som mest? Og har vi fortsatt å si til dem: “
“Jeg kommer med en gang”
Shin Kyung-sook vant i fjor Man Asian Literary Prize for den vakre og sterke Ta vare på mamma: tidenes mest solgte roman i Sør-Korea, oversatt til nitten språk, en bok om familie, slektskap og nærhet som ble elsket av kritikere og lesere både her i Norge og internasjonalt.
Etter dette tok jeg fatt på Blå av Maja Lunde som jeg fikk sponset fra Aschehoug. Jeg blogget den, men var litt for tidlig ute, så jeg tok bort igjen innlegget. Jeg kommer tilbake til det etter utgivelsen. Aschehoug skriver at den er på lager ca 12.10, så da får vi vente til da.
Jeg har jo ikke fått noe særlig bøker før, så jeg var ikke klar over dette, men nå har jeg lært. For de bokglade, vil jeg blogge de nyeste bøkene med en gang jeg har lest de, men jeg vil også samle opp til månedens, slik jeg gjør nå, for de som ikke orker å lese hver enkelt innlegg.
Tekst hentet fra https://www.aschehoug.no/
I 2015 tok Maja Lunde verden med storm med Bienes historie. Nå følger hun opp suksessen med en ny roman om menneskenes og naturens sårbarhet. Denne gangen står kampen om det mest livsnødvendige som finnes: vann.
2017: Signe er snart 70 år, men lar seg ikke skremme av havet. Alene seiler hun vekk fra barndomsbygda på Vestlandet, for å konfrontere mannen hun en gang elsket. Det er bare henne, båten og en underlig last.
2041: David kjenner seg for ung til å være far, likevel er han blitt alene med sin lille datter. De to er på flukt gjennom et tørkerammet Sør-Europa, hvor nord står mot sør, og det ikke lenger finnes nok vann til oss alle. Alt forandres den dagen de oppdager en seilbåt i en forlatt hage langt inne i landet.
Etter det leste jeg ferdig Lori Lansens, Livet tilbake, som jeg begynte på når jeg dro til England. Jeg likte veldig godt Reisen hjem, men fant denne litt mer kjedelig. Mary Gooch er 43 år, veier 142 kg og en dag forsvinner mannen hennes. Beskrivelsene av henne som en tykk person, finner jeg nesten fornærmelig til tider. Jeg skjønner at Mary ser på seg selv på den måten, men i og med at jeg er overvektig selv, gremmes jeg av en del beskrivelser av Mary og jeg tenker at dette må være en som betrakter en med overvekt og tenker hvordan det må være uten å ha kjent det på kroppen. Første del fant jeg derfor lang og kjedelig for den delen omhandlet hennes syn på seg selv. Når hun derimot tok fatt på reisen, uten at jeg skal fortelle mer, tok den seg opp. Det psykiske aspektet med å overspise er også fint skrevet men 50 sider mindre hadde vært helt greit. Ikke en bok jeg kommer til å huske at jeg har lest. Litt skuffet, men ok.
Hun har også gitt ut boken Aldri alene, Fjellet ga meg livet og Ved stupet. Jeg kjøper de nok en gang jeg kommer over de på salg.
Tekst fra Bokklubben
Mary venter ikke bare på at ektemannen Jimmy skal komme hjem. Hun venter også på en mor som tar imot henne, et barn hun aldri fikk og et liv utenfor den velbrukte stien fra soverommet til kjøleskapet. Mary venter på at livet skal begynne.
Bør hun bryte ut fra sine faste rammer og gjøre alt for å berge ekteskapet? Eller er tryggheten og forutsigbarheten i det livet hun lever for sterk?
I et desperat forsøk på å finne Jimmy bestemmer Mary seg for å bryte opp, og setter seg for første gang i sitt i liv på et fly og reiser til svigermoren i California. Californias sol tvinger henne til å se opp fra fortauet, stoppe opp og begynne å leve. Sakte kommer erkjennelsen av hvordan livet har tatt henne og hvordan hun skal ta det tilbake.
Da var det tid for krim og høstens store overaskelse, Dødsrytteren av Øystein Wiik. Også her fikk jeg boken sponset fra Aschehoug og var for tidlig ute med anmeldelsen, så jeg trekte den tilbake, men nå tror jeg den er sluppet ut i fritt fall, så da prøver jeg på igjen.
Den var innmari spennende fra første side til siste side. Jeg hadde kun leste den første boken til Wiik, Dødelig applaus og det hadde gått meg hus forbi at han hadde gitt ut hele ni bøker, derav to krim. Men nå skal jeg lese alle, hadde to til i bokhyllen og de leste jeg etter denne.
De som vil lese mer og anmeldelsen av Dødsrytteren, kan klikke her:
http://lillasjel.blogg.no/1504255301_ddsrytteren_ystein_wiik.html
Forhåndseksemplar fra https://www.aschehoug.no/
Det er oktober 2016. Tom Hartmann er på sitt avgjort siste oppdrag for etterretningstjenesten. Nå sitter han utålmodig i operaen i Linz i Østerrike. På scenen spilles «Blodsjøen», et gjestespill fra Nord-Korea, ment for å myke opp Vestens inntrykk av det koreanske diktaturet. På samme rad sitter en representant for den nord-koreanske regjeringen, samt han de kaller «Generalen». Tom venter på signalet. Nå er det like før han og hans kolleger går til aksjon.
Samtidig svever den store, nakne kroppen til forretningsmannen Wilfred Standlie ned fra en av de øverste balkongene på Grand Hotell i Oslo, treffer kanten på en baldakin før den deiser i Karl Johan-asfalten med et guffent klask. Selvmord, konkluderer politiet. Men Cathrine Price får mistanke om at Strandlie fikk litt hjelp til svevet.
På samme tid står nord-koreaneren Kang i Longyearbyen på Svalbard og venter på containerskipet med utstyr til Nord-Koreas første fiskemottak på Svalbard. Kang er nervøs og klam i hendene. Han vet at sjefene hans har større planer for Svalbard enn et skarve fiskemottak. Mye større planer.
Før jeg startet på de to andre av Wiik, hadde jeg også fått et leseeksmplar av Artic Pizza, Magne Hovden, fra Boklageret
Alle kunder kan melde seg på i kundeklubben deres og delta i prøveles. De plukker ut 200 lesere som får en bok de kan skrive anmeldelse fra hvis de ønsker det. Forrige gang leste jeg Svarthuset, Peter May og den likte jeg svært godt. Jeg trodde Artic pizza også var en krim, men det var den ikke.
http://lillasjel.blogg.no/1491657185_bokomtale_svarthuset.html
Beklager Magne Hovden, men dette var ikke min smak. Jeg synes den var rett og slett teit. Nå skal det til herr Hovdens forsvar sies at jeg finner veldig sjelden humoristiske bøker humoristisk, ihvertfall ikke de som skal være det. Rett og slett kjedelig og dumt ble det for meg, men når det er sagt så tror jeg nok at en film derimot kunne fått meg til å le, så selg den inn som et filmprosjekt, det kan bli morsomt med de rette typene i hovedrollen. Et paradoks er også at de har så dårlig råd i Kirkenes, men damene har visstnok veldig god råd, det henger ikke på greip liksom, uten at jeg skal røpe mer. Hovden har skrevet flere bøker, blant annet Sameland som er solgt til flere land og som også er filmet.
ps. ser at film er planlagt
https://bok365.no/artikkel/pizza-sex-gruve-lansering/
Sydvaranger Gruve går konkurs, og tusen mennesker mister jobben. Mennene må pendle sørover mens kvinnene blir igjen i Kirkenes. Det er vinter, mørketid og minus tretti grader ute. Kvinnene kjeder seg.
Tidligere arbeidslag nr. 15 sliter med gjeld og andre problemer. De bestemmer seg for å starte byens første pizzabakeri med hjemlevering. Og pizza er ikke det eneste som står på menyen …
Da tok jeg igjen fatt på herr Wiik, denne gang bok nummer to, Slakteren. Den var også svært spennende. Jeg har vært noen turer til VilleFranche og en tur til Monaco, så litt moro at handlingen var lagt dit. Øystein Wiik legger handlingen av sine krimbøker til ulike steder i verden og det synes jeg er litt fint, litt sånn James Bond liksom. Men den er barbarisk den her, ganske så grotesk til tider og selve komplottet er spennende, men jeg syntes at Dødsrytteren var bedre likevel. Denne gangen er det kunstmiljøet som er i fokus. Men jeg lar meg imponere over alle temaer Wiik er innom, enten er han en levende kunnskapskilde eller så driver han vanvittig med research. Og igjen digger jeg alle personkarakteristikkene hans, han skriver så du ser for deg personen han omtaler og ofte på en humoristisk måte. Anbefales alle krimglade uten sarte hjerter.
Tekst fra Bokklubben
Tom Hartmann roter seg lett borti høyspente kriminelle miljøer. Nå reiser han til Sør-Frankrike, til sin venn Eddie Jones, som har en forretningsidé. Problemet er at Eddie også har liket av en vakker kvinne i bilen. Samtidig får Toms ekskone, politietterforskeren Cathrine Price, en drapssak på bordet da den fryktede kunstkritikeren Gerhard Elmings oppdelte kropp, montert inn i et kunstverk av plexiglass, blir levert til Galleri PL på Grünerløkka midt under en vernissage. “Slakteren” skildrer et dekadent kunstmiljø og er en internasjonal røverhistorie om dårskap og forfengelighet, grusomhet og hevn. Boken gnistrer av språklig overskudd, spenning, komiske situasjoner og overraskende vrier.
Jeg hadde en til i hylla, Casanovasyndromet. Handlingen her er lagt til Venezia og til Boston, Usa. I Venezia har jeg også vært og trålet gater så det var kjekt, selv om jeg slett ikke kjente alle steder han beskrev, vet jeg om en del av de. Men denne gangen ble jeg litt skuffet, akkurat den Casanovagreia, ble for kjedelig for meg. Jeg er heller ikke en som hiver meg over Fifty shades of grey og synes alle bøker med lange utgreiinger om forføring og samleier, blir gørr kjedelig. For meg er det greit å forklare kort og greit hva som foregår, men all den dilldallen, nei det blir langtekkelig for meg. Men sånn er jeg da, litt kjedelig der. Jeg synes også det er lite troverdig at alle damer faller som fluer og er utro mot mannen sin, bare noen ser dem dypt inn i øynene. Nei, jeg tror ikke det er så lettvint. Men selve komplottet i seg selv, er ganske så interessant og så er han litt morsom han Amerikanske etterforskeren med italienske røtter, jeg lo godt av han. Men for meg er denne hakket dårligere enn de andre to, men jeg skal få tak i de jeg mangler. Hvit panter, Rekviem og Skorpionen
Tekst fra Bokklubben
Boston, USA: En norsk Harvard-student og roer blir drept under Head of the Charles-regattaen. En wire som holder et banner oppe, ryker og kutter hodet av ham. Saken blir henlagt som en ulykke.
Oslo: Brudgommen Peter Werring forsvinner sporløst fra sitt eget bryllup. Skandalen er et faktum for bruden, Cathrine Price. Hun ber sin eksmann, Tom Hartmann, om å lete etter Peter. Oppdraget fører Tom til Venezia og inn i en mørk verden der erotikken og kunsten å forføre dominerer. Det viser seg at flere av kvinnene Peter Werring har vært i kontakt med, dør kort tid etterpå. Er det noen sammenheng mellom Werrings affærer og dødsfallene? Og har den unge roeren i Boston noe som helst med saken å gjøre?