Et stort hjerte, det er fint å ha
Et som rommer mange
Et som aldri blir fullt
Et som utvider seg mer og mer, jo flere som kommer inn
Det hjelper en med å ha et godt liv
Det er nemlig sånn at man får det man gir
Man gir nemlig til seg selv når man pøser på med litt godhet og varme
Et hjerte av stein er kaldt
Da har man det ikke godt
Der får man ikke åpnet døren og sluppet noen inn
Det å elske de man møter på sin vei, det er som å få lov til å plukke fargerike juveler
Har du noengang sette lyset tenne seg i en vakker sjel
Har du sett matte øyne miste tåken i seg så strålene kommer frem
Det er noe av det vakreste som finnes i et menneskemøte
Da er takknemligheten stor
Alle kan vi trå feil
Vi kan lukke hjertet vårt innimellom
Vi kan føle oss såret, skuffet og forbigått og glemt
Men har vi et stort,åpent hjerte, er det som å sette på bandasje
Såret gror fortere og vi smiler igjen
Vi reiser oss som fugl phønix fra asken
Vi står frem i vår stråleprakt
Vi lyser opp veien så andre kan finne frem
Slik er det om man har et stort hjerte
Det er det fint å ha
I dag
Tusen takk, Mariann. Den traff! <3 Jeg har nok lagd litt gitter rundt hjertet mitt. Noen ganger åpner jeg opp litt mer enn andre ganger, og da blir det plutselig skummelt å være meg; så da må jeg sette det på igjen...for ei stund!
Høres kjent ut det der, vi liker ikke å bli såret så vi lukker igjen. De to siste innleggene ble skrevet på A.F 🙂 karidansen:
Fine ord og sanne ord. Og veldig ofte handler det ikke om en sjøl når en blir forbigått, men verden til den som går forbi. Det er ikke nødvendig å tynge seg med :)).
Sant ja 🙂 BforB:
Et stort hjerte har ingen grenser, men man må, passer seg så man ikke strekker seg selv alt for langt, slik at strikken ryker. Da har ingen nytte av et stort hjerte 😉
Det var det med å dele fra kilden og det å lytte til hjertet da vettu 🙂 morsmiddag: