Det merkelige med oss mennesker er at vi ofte har motstand mot det som er viktige endringer for oss.

Og oftest forstår vi ikke dette selv.

Dette gjelder både ting som blir gitt oss av gode råd men også i andre situasjoner.

Jeg har noe som heter essensiell tremor.

Det er nevrologisk og gjør at jeg skjelver på hender og føtter.

For meg å holde en kopp på et fat, vil være utfordrende.

Det vil klirre veldig og jeg kan søle utenfor, brenne meg og miste hele greia.

Noen ganger rykker jeg på en måte til, når jeg skal ha tak i noe, så det velter.

Å stå rett opp og ned, som synge i et kor er vanskelig.

Det er vel også det eneste jeg synes er litt kjedelig at jeg ikke kan gjøre.

Å sitte å synge, er ikke stas når andre står.

Hvis jeg skal noe, holde en tale, eller noe, ja, da skjelver jeg veldig mye.

Det er fordi jeg blir nervøs i tillegg.

Mange kan synes dette er ubehagelig å se på.

For min del, tar det litt bort fokuset på det jeg skal gjøre.

Første gangen jeg var på Arthur Findlay, hadde vi en kveld der vi elever kunne gjøre noe vi ønsket på scenen.

Jeg ville gjerne lese et par blogginnlegg jeg hadde skrevet under en meditasjon.

Jeg ba om en stol så jeg kunne sitte når jeg leste.

Jeg ba de som så på, om å lukke øynene mens jeg leste, så jeg kunne bli roligere og de ikke ble forstyrret av at jeg ristet der oppe.

 

Etterpå var det ei som sa at dette skulle jeg ikke gjøre.

Jeg kunne ikke bestemme om de skulle lukke øynene.

Jeg skulle bare lese selv om jeg skalv og ble ukonsentrert.

Jeg tenkte da at dette må jeg da bestemme selv og det sa jeg også.

I ettertid har jeg tenkt at hun hadde rett.

Ved å si at de skulle lukke øynene, sa jeg også ubevisst til meg selv at jeg ikke ønsket å bli sett.

Det ville derfor ikke hjelpe meg, heller gi styrke til utfordringen.

Det gikk lang tid før jeg innså dette selv og jeg har ikke fått takket henne for at hun turde å si det til meg.

 

En annen gang jeg hadde veldig motstand var når jeg stod overfor noe som er blitt en viktig milepæl i utviklingen min.

Jeg vet jeg har fortalt dette før, men tar det likevel med for det er så godt et eksempel.

I 2009 var jeg på Røros på arbeidsrettet rehabilitering, for øvrig et fantastisk opphold som endret meg for livet.

Flere av de som var der, bestilte seg time hos en kvinnelig healer.

Jeg sa inni meg at dit skal ihvertfall ikke jeg.

Hvorfor, nei det visste jeg ikke.

Da kunne jeg sagt at jeg fulgte hjertet og lot være.

Men merkelig nok, bestilte jeg likevel en time, siste dagen vi var på Røros, skulle jeg dit. 

Det var noe i meg som gav etter likevel.

Sånn er det ofte med meg.

Dagen før jeg skulle dit, 20.09 2009, kjente jeg en sterk tyngde i kroppen, mens jeg lå i senga og leste en bok.

Det varte ca10 min, deretter tikket det inn en melding fra healeren.

Etter at jeg hadde svart, kom tyngden tilbake.

I det jeg kom til kontoret hennes dagen etter, kjente jeg på nytt det samme.

 Jeg skjønte da umiddelbart at det var energier jeg kjente, for første gang.

Datoen, bursdagen min gange to, siden det ble 2009 2009, og situasjonen, ble så spesiell at jeg måtte bare legge merke til det.

Hvis jeg ikke hadde gått til henne og opplevd dette, hadde jeg nok fått det likevel, men da på en annen måte.

 

Det er dette som er litt vanskelig når man skal følge hjertet.

Man kan nemlig også ha motstand mot det som er viktig å gjøre.

Kroppen vet den står overfor endring og som oftest liker den det ikke.

Den er vant til at endring er ubehagelig.

Hjernen vår liker nemlig å følge samme sporet den alltid har gjort.

Selv om det er ubehagelige situasjoner også, så gir den oss de på nytt.

Derfor kan man også ha motstand mot å bli frisk.

Ubevisst selvfølgelig.

Man holder tilbake fordi man begir seg ut i ukjent farvann.

Har man vært syk i mange år og så blir bedre, kan det faktisk ta tid å snu.

Da er det fint å kunne bruke litt tid så kroppen ikke blir overveldet av alt det nye.

Da kan den nemlig finne på å få panikk og finne på en måte å spenne bein under oss, på nytt.

Men det aller viktigste er å være dette bevisst.

Man skal ikke holde seg tilbake men samtidig ikke skynde seg for fort.

Så med sommerfugler i magen, flakser jeg meg på flyplassen på vei til England

I dag