Det ble en merkelig lesemåned. Variert kan man si.

Først leste jeg boken Healerne. En fin bok om 12 norske healere, deres synspunkt på healing, deres bakgrunn og historier fra de som har fått hjelp av dem.  Jeg likte denne boken for det understøtter det jeg selv mener om healing. Et helt naturlig hjelpemiddel uten fiksfakserier. Man trenger ikke seremonier, symboler eller store ord og noen ganger hjelper det, andre ganger ikke og man kan heller ikke styre healingkraften.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Tekst fra http://www.z-forlag.no/produkt/healerne-tolv-healere-forteller/

I boka HEALERNE forteller tolv norske healere om barndommen, evnene, hverdagen, fordommene og måten de hjelper folk på. Disse tolv healerne er: Reidar Risvold, Helga Kvamme, Willy Mæland, Grete Marie Larsen, Ellen Bye, Susanne Ertlsand Askvik, Kåre Fonneland, Bjørn Tuvnes, Annette Lervik Irvung, Kjetil Ándre Jacobsen, Stefan Martens og Halvard Nordfjæran.

Deretter tok jeg fatt på noe mer jordnært, nemlig første bind i Jan Guillous serie, Det store århundret. Guillou er jo superfllink til å skrive, men lesingen gikk trått for min del. Det blir for mange detaljer om temaer som ikke fenger meg, som da brobygging og kriger i Afrika, for meg kunne den vært litt mindre detaljrik og kortet ned en smule. Ofte blir nesten de samme situasjonene beskrevet gang på gang, så det blir litt for kjedelig for meg, men for all del boken er jo bra, bare litt dryg for meg. Men skal lese de neste bøkene også.

Tekst under bildene hentet fra Bokklubben

Da havet tok både faren og onkelen deres, måtte de tre guttene i det lille fiskeværet på Vestlandet reise inn til Bergen for å prøve å forsørge familien. De tre små repslagerlærlingene viser seg å være uvanlig teknisk begavet og ved hjelp av bergenske velgjørere blir brødrene utdannet jernbane- og brobyggere ved universitetet i Dresden. Planen er at de skal tilbake til Norge for å bidra til det mest storartede norske ingeniørprosjektet noensinne – byggingen av jernbane mellom Oslo og Bergen. Men kjærligheten vender om på alt. Den ene broren flykter, bedratt og skamfull, til tysk Øst-Afrika. Den andre broren flykter også på grunn av kjærligheten, han ender i London. Bare Lauritz, den eldste, vender tilbake til Norge. Som takk for utdanningen slutter han seg til jernbanebyggingen på Hardangervidda. I det nye århundret var fremtidsoptimismen stor. Med teknikkens gjennombrudd skulle alle kriger være utryddet. Lite ante man om at verden sto overfor det blodigste og mest dramatiske århundret noensinne.

Jeg brukte veldig lang tid på Brobyggerne, derfor kompenserte jeg med å lese noen supertynne bøker resten av måneden.  De har ventet i bokhylla aldri så lenge. Den første var Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede av Jan Wiese. en meget spesiell liten bok. En annerledes historie som fenget meg. Den var egentlig et lite mysterium og jeg tror jeg skal lese den om igjen en gang senere, 158 sider. Jeg var i starten litt forvirret og hadde litt problemer med å komme inn i historien men den fenget mer og mer, selv om jeg kanskje ikke helt likte slutten, men på en måte var slutten like underfundig som resten av boken og måtte derfor være sånn. En liten perle av en bok som gjør at det å lese leder en ut på annerledes eventyr. Jeg tror likevel ikke det er en bok som alle vil elske, kanskje litt sånn enten eller bok. Kanskje skal jeg lytte til den som lydbok.

Simon, Garance og Lola, tre vaksne søsken, stikk av frå eit familiebryllaup som ser ut til å bli ein prøvelse. Dei besøkjer heller den yngste broren sin, Vincent, som er guide ved eit slott i hjartet av Tours-området. For ei stund gløymer dei barna, ektefellane, skilsmissene og alle plikter, og bestemmer seg for å nyte ein siste dag saman, slik som det var i barndommen.

Sommeren 2013 landet vi på Gardermoen og skulle kjøre noen timer. Tilfeldigvis sendte de på radioen et intervju med Kjersti Annesdatter Skomsvold. Jeg satt i bilen musestill og bare lyttet. Hun hadde en sånn fantastisk stemme å høre på. Hun forteller om når hun var me-syk og skrev boken Jo, fortere jeg går, jo mindre er jeg. Hun var så syk at hun var sengeliggende, til dels på en pleiehjem. Hun skrev post it lapper med noen ord på som hun hengte på veggen ved senga. Noen dager ble det bare en lapp for hun var så dårlig. Slik ble boken om Matea til. Hun har også skrevet Monstermenneske. Høsten samme år kom Kjersti Annesdatter Skomsvold til vårt lokale bibliotek og jeg fikk den glede av å møte henne. Etter det leste jeg Monstermenneske, 600 sider med forfatterens tanker mens hun var syk. Den ble nok litt tung å komme gjennom for selv om jeg kjenner meg veldig igjen i det hun skriver, med alle disse rare tankene, så ble det litt mye og tok tid. Kanskje derfor har den bittelitlle Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, blitt stående og vente. Men du verden for en liten perle av en bok, for en fantastisk historie om ensomhet. Hvordan et menneske kan gå gjennom hele livet og føle seg ensom og bli totalt oversett av omverdenen.  Jeg forstår godt hvorfor Skomsvold fikk mange priser for denne boken for den er så mesterlig skrevet. For å kunne sette ord på disse tankene, må hun ha følt dette selv. Anbefales. Skomsvold har og skrevet diktbok og barnebok og også gitt ut enda en roman, med navnet 33. Den skal på min leseliste.

Mathea Martinsen har ikke hatt mye med andre mennesker å gjøre. Nå, som gammel rammes hun av en stor sorg, og hun blir redd for å dø før noen vet at hun har levd. Mathea finner fram brudekjolen igjen, baker pikekyss og går ut blant andre. Dette er forfatterens debut.

Blogginnleggene jeg skrev om Kjersti Annesdatter Skomsvold.

Bokomtalen av monstermenneske:

http://lillasjel.blogg.no/1389355274_bker_lest_hsten_2013.html

Da jeg møtte Kjersti Annesdatter Skomsvold, for en vakker dag det var

http://lillasjel.blogg.no/1380665618_noen_dager_er_sjelens.html