Tror dere det er lett eller

Endring er ikke bestandig det

Selv om det er til det bedre

Mye i min kropp er nå under endring 

Stoffskiftet er regulert så godt som mulig

Jeg la medisinene på hylla for flere år siden, levaxin het den

Jeg var uten medisin i over et år

Det fungerte ikke 

Hva var vitsen spør du kanskje 

Jo, nå tror de meg når jeg sier at noe er feil med stoffskiftet mitt

Deretter gikk jeg privat.

Jeg vil prøve en annen medisin , Armour

Lagd fra svinekjertel, mer naturlig.

Hillary Clinton bruker armour

Her i Norge er den vanskelig å få tak i.

Fastlegene skriver den ikke ut, man må til spesialist.

Ikke alle de skriver den ut heller.

Den er dyr, jeg var en av de siste som fikk blå resept, før Helfo satte ned foten.

Jeg gikk ned ca 6 kg, uten å gjøre noe som helst.

Men det har tatt flere år å finne rett dose og du verden hvor lite energi jeg har hatt.

Det har vært tøffe tak.

Ene infeksjonen etter den andre, høy feber og sliten i hele kroppen.

Nav beslutter at de skal gi meg ufør, jeg skal ikke presse mer.

Før jul måler fastlegen blodtrykk. 

Det var høyt hele døgnet.

Jeg får blodtrykksmedisin og kolesterolsenkende.

Jeg går ned 2 kg til før jul.

Jeg har altfor høy insulin, men har klart å holde diabetesen unna, med et nødskrik.

Nå har også insulinet gått ned.

Fortsatt for høyt, men bedring, og det etter julen, hvor man ikke har det beste kostholdet.

Etter jul forsvinner en kg til og det gledes.

Men så kommer det merkelige.

 

Alt ser så mye bedre ut og det kjennes mye bedre ut.

Da siger jeg plutselig ned i en tiltaksløshet.

Jeg blir nedstemt og giddesløs.

Skulle man ikke trodd at når man blir bedre form, da vil man sprette rundt.

Nei, jeg tror denne fasen er helt normal.

 

Dette er nemlig nytt for meg.

Jeg er vant til å sitte og hvile for kroppen er utmattet.

Det er som om kroppen er bedre, men hjernen følger ikke på

Den tør ikke slippe deg løs

Fortsatt må jeg være forsiktig og hvile mye, men kroppen er rastløs.

Kroppen er rastløs og jeg tiltaksløs.

Jeg vet ikke lenger hva jeg skal finne på.

Dessuten er jeg redd.

Jeg er veldig redd.

Hva hvis det kommer tilbake.

Hva hvis jeg er dårlig igjen i morgen.

Alle de som har vært med på opp og nedturer, vet at nedturene er innmari tung etter at man har smakt på det som er der oppe. 

Derfor er man også redd.

 

Jeg skal snart en uke til Gran Canaria.

Det blir godt.

Da får jeg forhåpentligvis ny giv.

Det blir og en test på formen.

Vil jeg ha energi der nede og hvor sliten er jeg når jeg kommer hjem.

Ofte har jeg blitt syk etter ferier for det har vært for tøft for kroppen.

Den kollapser når jeg er tilbake hjemme.

Ei venninne av meg gledet seg sammen med meg en dag, over bedringen min.

Hun har fulgt meg hele veien.

Jeg ble rørt når hun sa at kanskje jeg nå kunne sitte oppe litt sammen med dem om kveldene.

Det har jeg et stort håp om nå.

Det er en fin tanke.

Moralen i historien er: vis forståelse om noen fortsatt er litt nede etter å ha blitt friskere etter lang tids sykdom.

La de få tid på seg til å  venne seg til den nye situasjonen.

Endring kan nemlig av og til være litt vanskelig

Gi oss litt tid så blir det bra.

I dag