Jeg synes det er trist at Henning Mankell ikke er med oss lenger.

Han er en stor forfatter for meg. Jeg var så heldig å få møte han en gang der han fortalte om sitt forfatterskap.

Hvordan han blant annet var opptatt av at Wallander måtte være en folkelig skikkelse og hvordan leserantallet gikk opp etter at Wallander fikk diabetes. Jeg berømmet han også for hvordan han er så flink til å se inn i hodet til folk, og han sa at det var jo det en forfatter gjør, men ikke alle er like gode til nettopp det.

Mange blir overfladiske og lever seg ikke inn i historien de skriver og da faller de gjennom hos meg.

Han fortalte også at han brukte å sitte og smuglytte til andres samtaler og lærte veldig mye av det.

En av mine favorittbøker av Mankell er Italienske sko. Jeg gledet meg derfor men også følte vedmod til å lese Svenske gummistøvler som er en frittstående fortsettelse av Italienske sko.

Jeg ble ikke skuffet, Henning Mankell er en stor historieforteller og jeg savner han allerede.

Svenske gummistøvler bør leses av alle som liker å lese og er interessert i det vanlige mennesket. Det er og sårt å vite mens du leser boken og han skriver om døden, at han selv venter på den skal komme.

Tekster under bilder er hentet fra Bokklubben

Det er høst i den svenske skjærgården. Fredrik Welin tar som vanlig en sovetablett før han legger seg. Da han våkner, er det i siste liten, huset er overtent, og han får så vidt reddet seg selv og to venstre gummistøvler ut av flammene. Huset var hans verden, hans arv, hans stadig pågående prosjekt og hans tilfluktsted etter en stygg legetabbe han var ansvarlig for en del år før. Nå er absolutt alt han hadde borte. Det viser seg at brannen var påtent. Hvem kan ha villet ødelegge det vakre skjærgårdshuset? Eller drepe Fredrik? Det eneste han er (nesten) sikker på er at det ikke var ham selv, slik politiet og forsikringsselskapet tror.

 

Jeg har tidligere lest Jordmoren fra Venezia, Roberta Rich. Jeg tok nå fatt på Jordmoren i haremet som er oppfølgeren.

Dette er en dameroman, med litt spenning og romantikk og eventyr fra 1600 tallets Konstantinopel. Det som nå er Istanbul. Underholdende lesing, perfekt for solsengen. Gleder meg til neste boken av Roberta Rich, hvis det blir en. Minner meg om forfatter Marina Fiorata, og at jeg har en bok av henne jeg ikke har lest enda, nemlig Beatrice og Benedikt. Den må jeg ha med på neste ferie.

Jordmoren fra Venezia er tilbake i en ny og overbevisende historisk roman.
Denne gangen får hun hendene fulle i det største haremet i 1600-tallets Konstantinopel. Når Sultan Murat III plukker seg ut den jødiske jenta Leah til å bære frem hans arving, blir Hannah Levis omsorgsevner satt på prøve. Vil hun risikere livet for å hjelpe Leah som bare ønsker å flykte?

 

Jeg liker i grunnen ikke biografier, da jeg ikke liker å lese om personer som lever, blir ofte kjedelig for meg. Sikkert helt feil av meg, for nå hadde jeg kjøpt Krystallslottet av Jeannette Walls, som nettopp er en selvbiografisk bok. Forfatteren forteller fra sin egen barndom. Hun forteller enkelt og greit hvordan de hadde det, fra et barns synspunkt. Barn tar det jo ofte som det er og stiller ikke så store spørsmål med tilværelsen. De tror ofte at alle har det som dem, men Walls har helt klart vokst opp i en svært dysfunksjonell familie. Likevel forteller hun som om det var fiksjon ikke sannhet og det er jo nesten så man ikke kan tro det er sant hva man leser. En fantastisk bok å lese. Jeg er så glad jeg kjøpte den.

I Krystallslottet skriver Jeanette Walls om sin oppvekst med eksentriske og nomadiske foreldre. Faren Rex er alkoholiker, og moren, Rose Mary, er kunstner og lettere gal. Rose Mary prioriterer maling og litteratur høyere enn mer hverdagslige sysler:

“Hvorfor tilbringe en hel ettermiddag med å tilberede et måltid som forsvinner i løpet av en time, når man på samme tid kan male et bilde som varer for evig?” spør hun barna. Dermed er det duket for blant annet kattemat, meloner og popkorn til middag. Faren Rex er varm og kjærlig, men når han blir full, blir han destruktiv, upålitelig og til tider voldelig. Han er dessuten en travel oppfinner av en maskin som skal finne gull og gjøre familien rik.

 

Jonathan Odells bok, Helbredelsen var en bok jeg likte svært godt og jeg gledet meg til å lese Vida og Miss Hazel. Jeg føler at dette kunne vært en veldig bra historie, men på en eller annen måte virker det på meg som det er et hastverksarbeid. Mye kunne vært luket ut for å skjerpe historien. Ofte blir jeg sittende og tvile om det er sånn det var liksom. Det skifter fra jeg synes det er veldig bra og så blir det dårlig og så bra igjen. For meg kunne denne boken heller vært 50-100 sider kortere og historien skarpere. Den blir ok for meg, men ikke noe mer. Den er langt fra like god som Helbredelsen og andre bøker i samme sjanger, som Barnepiken, Bursdagsgaven, tilbake til Tall Oaks, Øya under havet , osv

Vida, Hazel og Johnny
Tre stemmer bærer likevel tydeligere enn alle de andre – to kvinner og en liten gutt, ufrivillig kastet sammen i et utrivelig fellesskap. Hazel, bilselgerens unge kone, innser raskt at de lokale kvinnene med gamle penger og gamle navn aldri kommer til å akseptere henne som mer enn en håpløs oppkomling. Hun begynner etter hvert å avreagere ved å kjøre fort, gjerne i lett beruset tilstand. Etter en fryktelig tragedie, blir drinkene flere og farten større, og etter et kræsj på sheriffens plen innser til og med den positive Floyd at kona må stagges. Hun sendes bort, dopes ned, og når hun kommer hjem igjen, regjerer hushjelpen Vida. Vida har sin egen grusomme bakgrunnshistorie og sin egen hevnlyst å pleie, og følger ivrig instruksen om å sørge for at husfrua er tilstrekkelig neddopa til at hun ikke kommer seg ut av senga og gjør skam på sin mann.

Den mest rørende skikkelsen er Hazels seks år gamle sønn, Johnny. En redd og rar liten gutt som iverksetter all verdens planer for å vekke moren og få henne opp av senga for å ta til motmæle mot den ubarmhjertige Vida.

 

Bøker blir jo ofte kjøpt på impuls av meg.  Denne siste boken i november lå på et utsalgsbord, i pocket, litt slitt i kantene , halv pris av halv pris og jeg tenkte skitt au, du skal få være med hjem. Stor var overaskelsen da jeg oppdaget at det var bok nummer to av Jeanette Walls. Hvem som hjalp meg med den utvelgelsen vet jeg ikke, men det var i så fall en merkelig tilfeldighet. Jeg oppdaget det ikke før jeg skulle plukke månedens bøker for lesing.

Sølvstjernen av Jeanette Walls. Nok en bok om oppvekst. Mye er nok tuftet på selvbiografien hennes, men den falt i smak hos meg. Dette er en forfatter jeg vil følge fremover. Jeg gleder meg allerede til den tredje boken hennes, Ville hester, som handler om forfatterens bestemor.

Bli med 12 år gamle Bean Holladay på hennes reise for å oppdage sannheten om familien, på hennes opprør mot håpløse oppvekstvilkår, og hennes triumf over voksen urettferdighet.

Året er 1970. Bean Holladay er tolv år, og søsteren hennes Liz er femten år gammel når den artistiske moren deres forlater dem for å finne seg selv. Den svevende moren, som alltid stikker av ved minste tegn til trøbbel, legger igjen nok penger til døtrene sine så de klarer seg en måned eller to.

Når Bean en dag kommer hjem fra skolen og ser en politibil uten for hjemmet sitt, hopper de to søstrene på første buss. De krysser kontinentet og finner veien til Virginia hvor deres onkel Tinsley bor i et forfallende gods, som har tilhørt familien i generasjoner.

 

Ps, for de som vil følge meg på facebook er adressen www.facebook.com/LIllasjel