Ja, det går litt i surr her hos meg.

Jeg skal starte å blogge dag 5, men vi er på reisefot på sjuende dag.

I dag skal vi kjøre fra Kvalnes til Tromsø.

Tåka ligger tjukk så om det blir fine bilder i dag, ja det vet vi ikke.

Men se der,nå ser jeg solen gjennom tåken.

Det er vel sånn livet er også.

Vi vet ikke hva som ligger foran oss, men vi må bare ta det som det kommer.

Noen dager med blå himmel og noen dager overskyet og grått.

 

Dag fem derimot startet med nydelig vær.

Dagens mål er Henningsvær og Svolvær.

Min mor ble evakuert til Henningsvær under krigen.

Huset de bodde i ble brent.

Et enslig lite hus med en fjøs, uten bilvei, kunne ikke få stå i fred.

Noen i familien prøvde å gjemme seg for tyskerne i en liten hytte.

Når barna var ute og lekte var de litt uforsiktige og tyskerne oppdaget dem.

De ble sendt til bygda der jeg vokste opp.

En av søstrene traff en mann i Romsdalen og bosatte seg der.

Etter krigen dro min mor dit, for der var det arbeid å få.

Slik traff hun han som skulle bli min far.

Min mor ble sendt til Henningsvær, sammen med blant annet en av søstrene.

De var 10 søsken.

Søsteren fant kjærligheten i Henningsvær.

I går var vi og besøkte huset hun bodde i her på Kvalnes.

Slik er livet.

Tøffe tak men vi må ta det som kommer.

Hadde det ikke vært for krigen, ville aldri disse ordene blitt skrevet.

Jeg vikle jo ikke vært født.

Rorbua vi har bodd i disse dagene, tilhører sønnen til søsteren hennes.

Han og kona har tatt vel imot oss.

Sjelden blir man møtt med så mye hjertevarme som jeg føler vi blir av denne fine Finnmarksfamilien min.

Alle vi møter av familiemedlemmer åpner opp favnen og tar oss inn.

 

På vei til Henningsvær.

Skognes er plassen min mor vokste opp.

Henningsvær

Svolvær

Nydelig middag i Svolvær, grillet klippfisk med ertepuré og aiolipoteter

Svolværgeita

Du verden, det er noen som har lagt bomull opp i fjellene.

Snipp, snapp, snute, så var den eventyrdagen ute