Plutselig tenker jeg på veiarbeid

Vi mennesker er ofte utålmodige.

Vi setter oss et mål og så vil vi dit fortest mulig.

Når det gjelder den åndelige utviklingen, skjer det ikke på samme måte.

Det skjer i etapper.

I perioder går alt på skinner.

Man kjenner energiene.

De er sterke, og man nyter de.

Det er som om man er i en form for rus.

 

 

Men så faller man plutselig.

Og da kommer ofte tvilen og setter seg på skulderen.

Tja, var det nå egentlig sånn, kviskrer den og du vakler.

Man oppnår ikke den kontakten man ønsker.

Man blir frustrert og river seg i håret.

 

Det er da jeg tenker på veiarbeid.

Skal man bygge en ny vei, kreves det utbedringer.

Kanskje en tunnel eller en bro.

Det blir litt vanskelig med fremkommelighet mens veien bygges.

Veien innsnevres kanskje og man kan bruke bare ene siden.

Den kan også bli helt stengt i perioder.

Man må ha omkjøringer.

Men du verden så deilig når det er åpning av ny vei.

Da kjører vi avgårde i lykkerus igjen.

 

 

Akkurat sånn er den åndelige utviklingen også.

Noen ganger er det veiarbeid og da må vi vente tålmodig.

Når så veien åpnes igjen, merker vi det.

Sterkere energier, lettere å få ned beskjeder, osv

Når man er inne i disse veiarbeidsperiodene må man bare smøre seg med tålmodighet.

Man må tenke at dette må til skal veien bli bred nok.

Så vi tar en dag om gangen.

Vi leser en bok, ser en film og går en tur i skogen.

I dag

6 kommentarer

Siste innlegg