Det er min vei.
Min egen, personlige vei.
Veien som heter livet.
Den er ikke bestandig bred og flat.
Den kan være tung å gå til tider.
Men også veldig lett.
Flagrende flyter jeg avsted.
Jeg legger kilometer for kilometer bak meg.
Plutselig stopper den opp.
Jeg blir parkert, jeg kommer ikke forbi.
Da blir jeg nødt til å stoppe opp.
Jeg må ta mine valg.
Jeg velger å se skjønnheten der jeg er.
Det er mitt fokus.
Ikke se på hva jeg mister, men hva jeg får.
Hvert et øyeblikk jeg greier å skape.
I mitt hjerte, i mitt sinn.
Sjelen min danser av glede.
Glede over å få love til å være på veien.
Veien som heter livet.
I dag
8 kommentarer
Ååååh det var et deilig innlegg å lese i dag:) Tusen takk fineste du:)
birdbay: <3
Det kan en jo si.. Ikke mye vei som har vært for min del nei.. ;mage stier, og kronglete ruter… Men det er jo min vei.. Det er den jeg selv velger å følge, og ikke minst lære av.. Som deg er jeg glad den er bare min, og min for å komme videre på.:)
Vanja Ch. Kvalstad ( Inne: Ja, ikke sant, man må gå den uansett hvor kronglete den er 🙂
Hei!
Nydelig bilde og tekst 🙂
Mitt liv, min vei – og av og til er det kronglete og andre tider rene autostraden. Vi lager veien mens vi går 🙂
etdiktomdagen: Ja, det gjør vi 🙂
Nydelig Mariann!
Margrethe: Takk 🙂