Det har vært vanskelig å skrive igjen noen dager
De som kjenner meg, merker det kanskje på innleggene
Jeg er ikke helt tistede
Jeg er mer i grublingens verden
Når man blogger blir man gjerne opphengt i lesertall
Jeg har lovt meg selv at det skal jeg ikke bli noengang
Likevel er det av og til jeg blir dratt dit
Dit hvor prestasjonene måles i tall
Hvor populær er du
Hvor mange liker deg
Så må jeg igjen arrestere meg selv for å ha kommeet dit
Jeg må finne igjen stemmen inni meg
Den som sier at jeg skal skrive fra hjertet
Ikke være redd for å bli tom for ord, for det blir jeg ikke
Ikke skrive for å tekkes noen andre
Til syvende og sist skriver jeg for meg selv
Selv om jeg liker at andre liker
Hele tiden vil egoet vårt måle seg opp mot andre
Hvorfor er vi så opptatt av det
Man jobber med seg selv, blir glad i den man er
Og så er man kanskje ikke helt glad nok likevel
For plutselig kommer tanken igjen, om at kanskje de ikke liker meg
Hva så , er vi ikke ferdig med disse tankene
Jo, vi er det
Det kommer bare noen små påminnelser innimellom
Vi trenger det
Vi er litt sånn vi mennesker, at vi er periodedyr
I en periode er vi flinke og så er vi ikke flinke
Slik holder vi på
Når jeg nå skulle skrive, så sa stemmen:
Legg fingrene på tastaturet og skriv
Ikke bry deg med hva som kommer av ord, bare ta imot dem
Du vet det du og, at da kommer ordene du trenger å høre
Senk skuldrene, du er bra nok
Du trenger ikke måle deg mot noen andre
Du skal følge stemmen i hjertet ditt
Du skal kun være deg selv
I dag
Ja, det er den rette innstillingen, men ikke alltid like lett å følge. Egentlig er det noe fjas med de tallene vettu, er bare stress-relatert egentlig… Men de står nå der.. og man bør prøve å glemme dem ja.. for man skriver bedre med mindre stress i hodet. Samtidig er det jo hyggelig at det ER noen der som leser, hadde det vært INGEN så kunne man jo sittet bare for seg selv…og skrevet i Word… Men det er en balansegang det der mellom å like at noen liker det man skriver…og det å bli stresset av det.. Man vet man er bra nok, og er det lave tall en dag så går det jo ikke på at folk ikke liker det du leser, det betyr egentig bare at de ikke har logget seg inn i hele tatt… for de er på hytta, på jobben, på sykehuset…eller hva som helst.. Ja, vi er bra nok, og får bare minne oss selv på det hvis vi går i felle av og til 😉 klem <3
Jeg tror, min kjære, at den vakre energien du sender ut i verden når så mange fler enn bare dem som trykker liker og kommenterer. Den når også flere enn de som faktisk leser igjennom. Den når flere enn de som er bevisst på at de vet hvem du er. Fortsett å stråle. Fortsett å gi det du har og vær den du er <3 Du er uvurderlig!
Det tok egentlig lang tid før jeg tenkte på rankingen på blogg. no. Da enderlig mitt nest eldste barnebarn viste meg hvordan dette fungerte, ble jeg potte sur. Men bestemte meg for ganske fort etterpå, at dette fikk bare gå sin gang. Så meldte det seg venneønsker og før jeg visste ordet av det var jeg opphengt i jobbing. For å si det enkelt. Det ble plutselig mye mer enn jeg hadde tenkt. Så jeg trenger pause nå – fra alt.
Gunn Marit Nisja: Tusen takk for nydelige ord, det renner en tåre fra hvert øye her<3<3<3
torhild elisabeth granli: Ja, du har rett, det er lett å bli opphengt. Det er derfor jeg innimellom banker meg ned igjen for jeg vil ikke inn i noen karusell for da blir mine ord helt annerledes, de blir ikke ærlige og oppriktige og stemmen fra mitt hjerte lenger:) Ta den pausen du trenger, det er deg vel fortjent. Og du er en inspirasjon, det skal du vite. En inspirasjon for en som nå er i 50 årene og pga dere litt mer voksne damene som blogger ser at jeg kan holde det gående i mange mange mange år til. Tusen takk:)
frodith: Ja, helt sant og jeg har kan ikke henge meg opp i det, for da skriver jeg ikke så godt lenger rett og slett, jeg må bare være meg rett og slett og la ordene komme av seg selv, men det er læring dette og:)
Å, det var da så lite :-))
torhild elisabeth granli: 🙂
I dag bare nyter jeg bildene. Trenger dem akkurat nå
Anonym: 🙂