Alle bildene i dag er malt av Eva-Christin Hillestad

Facebook: https://www.facebook.com/EvasAkvareller

 

Jeg vet nå etter å ha blogget en stund, at er det noe jeg føler, ja da er jeg ikke alene om det

Jeg er jo litt “rar” og har mange tanker og følelser

Vi mennesker har jo det, men jeg tror jeg har fått utdelt litt flere enn landsgjennomsnittet

Det er derfor fint å få bekreftet at man ikke er alene om det

Denne gangen handler det om å få panikk til noe man gleder seg til

Ja da, men min hjerne går det fint an

 

 

Jeg skal på en happening med åndelige temaer i fokus

Jeg gleder meg så innmari

Jeg gleder meg til å treffe alle menneskene, alle er fremmede for meg

Jeg liker å være sammen med fremmede mennesker

Nå noen ikke kjenner deg, da stiller du liksom med blanke ark

Flere av de jeg skal treffe, er jeg facebookvenn med, men har ikke truffet dem real life

En hel helg sammen med spennende mennesker og temaer som meditasjon, healing og den andre siden

Det er to år siden jeg var på noe som helst

Jeg har surret rundt her for meg selv i 2 år

Heldigvis har jeg hatt kontakt på facebok, det har vært mitt vindu mot verden

 

Men så kommer vi til panikken

Det rare er at jeg bruker å glede meg så innmari, sommerfulglene er som store kråker i magen min

De flakser rundt og gjør meg vill av begeistring

Helt til det nærmer seg

Da slår panikken til

Da kjenner jeg på at hadde det blitt avlyst, så hadde jeg jublet

Hæ

Hvorfor

Hvorfor i all verden får du panikk når du gleder deg sånn til noe

Jeg er sånn om jeg skal i et selskap også

Jeg gleder meg helt til dagen er kommet, da gruer jeg meg

 

Jeg la frem betraktningen min til et par facebookvenner

Facebook er fantastisk sånn, hvis en selv er åpen for å kommunisere med andre, selv om man ikke kjenner dem

Egentlig i den åndelige verden, kjenner vi jo hverandre, man er jo ett i energiene

Begge to plukket meg raskt opp, i løpet av sekunder, så de fellen jeg la opp til for meg selv

Jeg er redd for ikke å være bra nok

Jeg er redd for ikke å  ha kontroll

De to setningene fra to venner, var nok til at jeg så det selv, jeg kjente det selv

Inni meg kjente jeg hvorfor

Jeg er redd for ikke å bli likt

Jeg er redd for å bli misforstått

Av alt i verden tror jeg det er det jeg hater mest, det å bli misforstått

Jeg hater situasjoner der jeg går i forsvar fordi de ikke har forstått hva jeg har ment

 

 Det er gamle tankemønster

Gamle innlærte tankemønster som jeg var sikker på at jeg hadde kastet

Nå var jeg jo så trygg på meg selv

Jeg hadde jobbet så hardt

Likevel gjemmer kroppen på minnet om opplevelser du har følt var vonde og dytter de på deg igjen

Den dytter det på deg i håp om at du skal snart ta tak i det, bearbeide det

Den gjør det på måter som du selv ikke ser

Det er da det er godt å ha venner

Venner som ser det du selv ikke ser

Det er og viktig at du kjenner etter om dette er din sannhet

Det er ikke nødvendigvis det om gode venner gir deg gode råd

Du må kjenne etter i eget hjerte, om dette stemmer

Gjør det det, får du en bekreftelse inni deg, du kjenner at dette er det såre punkt

 

 Ja, da vet man hvor skoen trykker

Litt forsmedelig er det jo

Det å måtte innrømme at jeg faktisk er redd fortsatt

Redd for det jeg trodde jeg hadde kastet

Men nå har det kommet frem i lyset

Da kan det jobbes med

Hvis det ligger inne i en og ulmer, så får du ikke tak i det

Slike tanker er nemlig ikke så sterke i dagslys

Da kan man nemlig snu dem

Man kan  velge om man vil synes det er problematisk og vanskelig eller om man vil synes det er spennende

Jeg velger det siste

Jeg har nemlig snudd mange tankemønstre

Jeg vet at gevinsten for å gjøre det er nesten større enn å vinne i lotto

Du kaster nemlig enda flere begrensnnger

Du setter deg selv enda mer fri

Fri til å leve det livet du ønsker

Det er befriende

Takk for hjelpen venner

I dag

Ps, Hvordan jeg så tar tak i det, det kommer i morgen:)